1 Ve de sorgløse på Sionog de trygge på Samarias fjell,de gjeveste av det fremste folkeslaget,de som Israels hus vender seg til.
2 Dra til Kalne og se,gå derfra til Hamat-Rabbaog dra ned til Gat i Filisterland!Er dere bedre enn disse rikene?Har de et større område enn dere?
3 Dere vil jage ulykkesdagen bort,men setter vold i høysetet.
4 De ligger på elfenbensbenkerog strekker seg på divaner,de spiser lam fra saueflokkenog gjøkalver fra buskapen.
5 De skråler til harpespillsom om de var David,og regner instrumentene hans for sine.
6 De drikker vin av offerskålerog smører seg med den fineste olje,men lider ikke under Josefs sammenbrudd.
7 Derfor skal de nå drives i eksil,fremst blant de bortførte.Da blir det slutt på festsamlingeneder de ligger og drar seg.
8 Herren Gud har sverget ved seg selv,sier Herren, hærskarenes Gud:Jeg avskyr Jakobs stolthetog hater borgene der.Jeg utleverer byen og alt som er i den.
9 Er det ti overlevende i et hus, skal de dø.
10 Når en venn eller slektning bærer knoklene ut av huset,spør han den som er innerst i huset:«Er det flere igjen hos deg?»Og han svarer: «Ingen.»Da sier han: «Hysj!»for Herrens navn må ikke nevnes.
11 Se, Herren befaler,han slår det store huset i stykkerog det lille huset i biter.
12 Løper vel hester opp bratte fjellet,pløyer man det med okser?Men dere gjør retten om til giftog rettferds frukt til malurt.
13 Dere gleder dere over Lo-Dabar og sier:«Sannelig, med vår egen kraft tok vi Karnajim.»
14 Se, nå reiser jeg et folkmot deg, Israels hus,sier Herren, hærskarenes Gud.De skal undertrykke derefra Lebo-Hamat til Araba-bekken.