2 Men jo mer jeg ropte på dem,desto mer gikk de bort fra meg.De ofret til Baal-gudene,tente offerild for gudebilder.
3 Det var jeg som lærte Efraim å gåog tok dem på armen.Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.
4 Jeg dro dem med menneskebånd,med kjærlighets tau.Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet,jeg bøyde meg ned og ga dem mat.
5 De skal ikke vende tilbake til Egypt,men Assur skal være deres konge,for de nektet å vende om.
6 Sverdet skal rase i byene deres,bryte bommene i stykker og ete om segpå grunn av planene deres.
7 Folket mitt henger fast ved sitt frafall fra meg.De roper sammen til ham som er i det høye,men han reiser dem ikke opp.
8 Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,overgi deg, Israel?Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma,gjøre med deg som med Sebojim?Hjertet vender seg i meg,all min medlidenhet våkner.