5 «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest», sa Paulus, «for det står skrevet: Du skal ikke bruke skjellsord mot en fyrste i ditt folk.»
6 Paulus visste at den ene delen av Rådet var saddukeere og den andre fariseere, og han ropte til dem: «Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.»
7 Da han hadde sagt dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og flokken delte seg.
8 For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler.
9 De begynte å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte: «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om det var en ånd eller en engel som talte til ham?»
10 Striden ble så voldsom at kommandanten fryktet de skulle slite Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og rive Paulus ut av hendene deres og føre ham inn i borgen.
11 Natten etter sto Herren foran ham og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»