1 Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya het Malta.
2 Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt.
3 Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en slange ut på grunn av heten og hogg seg fast i hånden hans.
4 Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.»
5 Men Paulus ristet slangen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det.
6 De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet og sett på ham en lang stund uten at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud.
7 I nærheten av dette stedet lå det et gods som var eid av den fremste mannen på øya, han het Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager.
8 Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, han ba og la hendene på ham og helbredet ham.
9 Etter dette kom også de andre som var syke der på øya, og de ble helbredet.
10 De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med det vi trengte.
11 Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke.
12 Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager,
13 og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager.
14 Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma.
15 Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.
16 Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham.
17 Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot skikkene fra fedrene, og likevel kommer jeg som fange fra Jerusalem, hvor jeg ble overgitt til romerne.
18 De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff.
19 Men da jødene satte seg imot det, ble jeg tvunget til å anke saken min inn for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt eget folk.
20 Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og tale med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.»
21 De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg.
22 Men vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker. For om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.»
23 De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet han for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus.
24 Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro.
25 De gikk fra hverandre dypt uenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem: «Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja:
26 Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne!
27 For dette folkets hjerte er blitt fett. Tungt hører de med ørene, og øynene har de lukket til, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om så jeg får helbrede dem.
28 Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.»
29 {{Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre.}}
30 To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham.
31 Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.