1 Mens de ennå talte til folket, ble de overrasket av prestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne,
2 som var opprørt over at de underviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus.
3 De pågrep dem og satte dem i fengsel til dagen etter, for det var allerede blitt sent.
4 Men mange av dem som hadde hørt budskapet, kom til tro, og tallet på menn var nå omkring fem tusen.
5 Dagen etter kom jødenes rådsherrer, de eldste og de skriftlærde sammen i Jerusalem.
6 Også øverstepresten Annas var der, og Kaifas, Johannes og Aleksander, sammen med de andre som var i slekt med øversteprestene.
7 De lot apostlene bli ført fram og forhørte dem: «Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?»
8 Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket!
9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet,
10 så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde.
11 Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.
12 Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»
13 Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus,
14 og da de så mannen som var helbredet, stå der sammen med dem, kunne de ikke si imot.
15 De sendte dem ut av rådssalen og møttes for å rådslå med hverandre.
16 De sa: «Hva skal vi gjøre med disse menneskene? De har gjort et åpenlyst under; det er klart for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte for det.
17 Men dette må ikke få lov til å spre seg mer blant folk. Derfor skal vi true dem så de ikke taler til noe menneske mer i dette navnet.»
18 De kalte dem inn igjen og påla dem å holde helt opp med å forkynne og undervise i Jesu navn.
19 Men Peter og Johannes svarte dem: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham.
20 Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
21 Da truet de dem enda mer, men lot dem gå. For de fant ingen mulighet til å straffe dem så lenge hele folket lovpriste Gud for det som var skjedd.
22 Mannen som var blitt helbredet ved dette underet, var jo over førti år.
23 Etter at de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva overprestene og de eldste hadde sagt.
24 Da de andre hørte det, ba de til Gud med ett sinn og én stemme og sa: «Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,
25 du lot Den hellige ånd si dette gjennom din tjener David, vår far: Hvorfor er folkeslag i opprør? Hvorfor grunner folkene på det som er forgjeves?
26 Jordens konger reiser seg, fyrstene slår seg sammen mot Herren og hans Salvede.
27 Ja, i denne byen slo de seg sannelig sammen mot din hellige tjener Jesus, som du salvet. Både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningfolkene og Israels stammer –
28 alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.
29 Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet.
30 Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener.»
31 Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.
32 Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.
33 Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle.
34 Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene
35 og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.
36 Josef, en levitt fra Kypros, ble av apostlene også kalt Barnabas, det betyr trøstens sønn.
37 Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.