1 Det var en mann fra Ramata’im-Sofim i Efra’im-fjellene. Han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra’imitt.
2 Elkana hadde to koner, den ene hette Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke.
3 Denne mannen dro år etter år opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.
4 Når dagen kom da Elkana bar fram sitt offer, ga han sin kone Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offerkjøttet.
5 Men Hanna ga han et dobbelt stykke. For han elsket Hanna, enda Herren hadde lukket hennes morsliv.
6 Hennes rivalinne krenket og plaget henne for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
7 Slik gjorde han år etter år, så ofte som hun dro opp til Herrens hus. Og slik krenket Peninna henne, og Hanna gråt og ville ikke spise.
8 Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?
9 En gang hadde de spist og drukket* i Sjilo. Eli, presten, satt på stolen sin ved dørposten til Herrens tempel. Da sto Hanna opp,
10 og i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt.
11 Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenestekvinne i hennes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din tjenestekvinne, men la din tjenestekvinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv* på hodet hans.
12 Slik ba hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes.
13 For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken.
14 Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som drukken? Se til å bli ferdig med vinen din!
15 Da svarte Hanna og sa: Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn.
16 Tenk ikke at din tjenestekvinne er en fordervet kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte.
17 Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.
18 Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne! Så gikk kvinnen sin vei. Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut.
19 Morgenen etter sto de tidlig opp og tilba for Herrens åsyn. Så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt seg til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu.
20 Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel*, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun.
21 Da så mannen, Elkana, dro opp igjen med hele sitt husfolk for å ofre det årlige offeret og sitt løfteoffer til Herren,
22 da dro Hanna ikke med opp. Hun sa til mannen sin: Jeg vil vente til gutten er avvent. Da vil jeg ta ham med meg, så han kan stilles fram for Herrens åsyn og bli der for alltid.
23 Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør som du synes best. Bli hjemme til du har avvent ham. Måtte bare Herren oppfylle sitt ord! - Så ble kvinnen hjemme og ga gutten bryst til han var avvent.
24 Så snart hun hadde avvent ham, reiste hun opp med ham og hadde med seg tre okser og en efa mel og en skinnsekk med vin. Og hun bar ham inn i Herrens hus i Sjilo - han var bare en ganske liten gutt.
25 Så slaktet de oksen og førte gutten inn til Eli.
26 Og hun sa: Hør meg, herre! Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren.
27 Denne gutten var det jeg ba om, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
28 Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Det var for Herrens skyld jeg ba om ham. Og de tilba Herren der.