1 I den første måneden kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin. Og folket ble noen tid i Kadesj. Der døde Mirjam, og der ble hun begravet.
2 Men folket hadde ikke vann. Da samlet de seg mot Moses og Aron.
3 Og folket trettet med Moses og sa: Å, om vi var omkommet den gang brødrene våre omkom for Herrens åsyn!
4 Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, så vi må dø her, både vi og buskapen vår?
5 Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi er kommet til dette onde stedet, hvor det verken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke?
6 Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og de falt på sitt ansikt. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for dem.
7 Og Herren talte til Moses og sa:
8 Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror. Og dere skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg. Slik skal du la vannet strømme ut fra klippen for dem og gi både folket og buskapen å drikke.
9 Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, slik som Herren hadde befalt ham.
10 Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nå, dere opprørere! Mon vi kan la vann strømme fram for dere av denne klippen?
11 Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven. Da strømmet det mye vann ut, så både folket og buskapen fikk drikke.
12 Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi dere ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal dere ikke føre dette folk inn i det landet jeg har gitt dem.
13 Dette var Meribas vann, hvor Israels barn trettet med Herren, og han helliget seg på dem.
14 Fra Kadesj sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor mye ondt vi har lidd.
15 Våre fedre dro ned til Egypt, og vi bodde i Egypt i lang tid. Egypterne for ille med oss og våre fedre.
16 Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypt. Nå er vi her i byen Kadesj like ved grensen til ditt land.
17 Kjære, la oss få dra gjennom ditt land! Vi skal verken gå gjennom åker eller vingård, heller ikke drikke vann av noen brønn. Etter kongeveien vil vi dra og ikke bøye av verken til høyre eller til venstre, før vi er kommet gjennom ditt land.
18 Men Edom svarte: Du får ikke dra gjennom landet mitt, ellers drar jeg ut mot deg med sverd.
19 Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller buskapen vår drikker av ditt vann, så vil vi gi deg vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om! Jeg vil bare dra igjennom til fots.
20 Men han sa: Du får ikke dra igjennom her! Og Edom dro ut mot ham med en mengde folk og med våpen i hånd.
21 Slik nektet Edom Israel å dra gjennom sitt land. Og Israel bøyde til side for ham.
22 Så brøt de opp fra Kadesj, og Israels barn, hele menigheten, kom til fjellet Hor.
23 Herren sa til Moses og Aron ved fjellet Hor, på grensen til Edoms land:
24 Aron skal samles til sine fedre. Han skal ikke komme inn i det landet jeg har gitt Israels barn, fordi dere var ulydige mot mitt ord ved Meribas vann.
25 Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem opp på fjellet Hor.
26 Ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på. Så skal Aron samles til sine fedre og dø der.
27 Og Moses gjorde som Herren hadde befalt. De gikk opp på fjellet Hor for hele menighetens øyne,
28 og Moses tok av Aron klærne hans og lot Eleasar, sønnen hans, ta dem på. Og Aron døde der på toppen av fjellet. Men Moses og Eleasar steg ned fra fjellet.
29 Da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager. #5Mos 34:8.