22 Disse ordene talte Herren på fjellet med høy røst til dere alle, hele menigheten, midt ut av ilden, skyen og mørket, og han la ikke noe til. Han skrev dem på to steintavler og ga meg dem.
23 Men da dere hørte røsten midt ut av mørket, mens fjellet sto i lys lue, da kom dere til meg, alle overhodene for deres stammer og deres eldste.
24 Og dere sa: Se, Herren vår Gud har latt oss se sin herlighet og sin storhet. Vi har hørt hans røst midt ut av ilden. På denne dag har vi sett at Gud kan tale med et menneske, og mennesket likevel bli i live.
25 Hvorfor skal da vi dø? For denne store ild vil fortære oss. Dersom vi enda lenger skal høre Herrens, vår Guds røst, må vi dø.
26 For hvem er det på hele jorden som har hørt den levende Guds røst tale midt ut av ilden som vi, og enda er blitt i live?
27 Gå du nær til og hør alt det Herren vår Gud sier, så du kan tale til oss alt det Herren vår Gud taler til deg. Vi vil høre på det og gjøre etter det.
28 Herren hørte deres ord da dere talte til meg, og Herren sa til meg: Jeg har hørt de ordene som dette folket har talt til deg. De har talt vel i alt de har sagt.