15 Da skal du rope, og jeg skal svare deg, og du vil lengte etter din skapning.
16 Men nå teller du mine skritt og vokter stadig på min synd.
17 Forseglet i en pung ligger mine overtredelser, og du syr til over min misgjerning.
18 Som et fjell faller og forvitrer, og en klippe blir flyttet fra sitt sted,
19 som vannet huler ut steiner og flommen skyller bort muldjorden, slik gjør du menneskets håp til intet.
20 Du beseirer ham for alltid, og han må gå bort. Du skamfarer ansiktet hans og lar ham fare.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke. Blir de fornedret, merker han det ikke.