1 Og Job svarte og sa:
2 Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?
3 Det er nå tiende gang dere håner meg og ikke skammer dere ved å krenke meg.
4 Har jeg virkelig fart vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Vil dere virkelig opphøye dere over meg og vise meg at min vanære har rammet meg med rette?
6 Da skal dere vite at Gud har gjort meg urett! Han har satt sitt garn omkring meg.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får ikke noe svar. Jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer fram, og over mine stier legger han mørke.
9 Min ære har han kledd av meg og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 Han bryter meg ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker opp mitt håp som et tre.
11 Han lar sin vrede brenne mot meg og akter meg som sin fiende.
12 Hans hærflokker kommer imot meg, de baner seg vei og leirer seg rundt om mitt telt.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra meg, og mine kjenninger er blitt helt fremmede for meg.
14 Mine nærmeste holder seg borte, og mine kjenninger har glemt meg.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed, jeg er blitt en utlending i deres øyne.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke. Med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og jeg er som vond lukt for min mors sønner.
18 Selv barn forakter meg. Vil jeg reise meg, så taler de imot meg.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr meg, og de jeg elsket, har vendt seg imot meg.
20 Mine ben trenger ut gjennom min hud og mitt kjøtt, bare tannkjøttet er ennå urørt på meg.
21 Forbarm dere, forbarm dere over meg, dere mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg.
22 Hvorfor forfølger dere meg likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Å, måtte mine ord bli oppskrevet! Måtte de bli opptegnet i en bok,
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hogd inn i stein!
25 Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.
26 Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel.
28 Når dere sier: Hvor vi skal forfølge ham! - dere har jo funnet skylden hos meg -
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som straffes med sverd! Dette sier jeg for at dere skal tenke på at det kommer en dom. #Sal 58:12. Fork 12:14. Matt 5:22.