22 Når jeg hadde talt, var det ingen flere som tok ordet. Min tale dryppet ned over dem.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem. Mitt ansikts lys kunne de ikke formørke.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som en høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.