18 Både Hamor og sønnen Sikem syntes godt om det de sa.
19 Den unge mannen var ikke sen med å gjøre som de ba om, for han var glad i Jakobs datter. Han var den fremste av alle i farshuset.
20 Så gikk Hamor og Sikem, sønnen hans, til byporten og sa til mennene i byen:
21 «Disse mennene er vennligsinnet mot oss. La dem bo i landet og drive handel her! Landet er jo vidt nok for dem. Vi vil ta døtrene deres til koner og gi dem døtrene våre.
22 Men bare på ett vilkår vil mennene gå med på å bo blant oss så vi blir ett folk: Alle menn hos oss må la seg omskjære, slik de selv er omskåret.
23 Buskapen og det de eier, alle dyrene de har, blir jo vårt, bare vi gjør som de vil, så de slår seg ned hos oss.»
24 Alle som gikk ut av byporten, adlød Hamor og Sikem, sønnen hans. Alle lot de seg omskjære.