1 Siden sa Josef til bestyreren for huset sitt: «Fyll sekkene til disse mennene med korn, så mye de orker å bære, og legg pengene til hver av dem øverst i sekken!
2 Legg så begeret mitt, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste, sammen med kornpengene hans!» Og han gjorde som Josef sa.
3 Da det ble lyst neste morgen, ble de sendt av sted med eslene sine.
4 De dro ut av byen, men var ikke kommet langt før Josef sa til bestyreren: «Sett etter mennene! Når du tar dem igjen, skal du si: Hvorfor gjengjelder dere godt med ondt?
5 Er ikke dette det begeret som min herre drikker av, og som han spår i? Det er ondt, det dere har gjort!»
6 Han tok dem igjen og sa dette til dem.
7 Men de svarte ham: «Hvorfor sier vår herre dette? Det kunne ikke falle dine tjenere inn å gjøre noe slikt!
8 Se, pengene som vi fant øverst i sekkene våre, tok vi med oss tilbake til deg fra Kanaan. Hvorfor skulle vi stjele sølv eller gull fra din herres hus?
9 Den av tjenerne dine som begeret blir funnet hos, skal dø, og vi andre skal være slaver for vår herre.»
10 Han svarte: «Det skal bli som dere sier denne gangen også. Den som begeret blir funnet hos, skal være slaven min, dere andre skal være uten skyld.»
11 Så skyndte de seg og løftet sekkene ned på jorden og åpnet hver sin sekk.
12 Han undersøkte dem, begynte hos den eldste og endte hos den yngste. Og begeret ble funnet i sekken til Benjamin.
13 Da flerret de klærne sine, lesset på hvert sitt esel og vendte tilbake til byen.
14 Da Juda og brødrene kom inn i Josefs hus, var Josef der ennå. Og de kastet seg til jorden for ham.
15 Josef sa til dem: «Hva er det dere har gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg kan spå?»
16 «Hva skal vi svare, herre?» sa Juda. «Hva kan vi si? Hvordan kan vi vise at vi er uskyldige? Gud har funnet skyld hos dine tjenere. Nå er vi slavene dine, herre, både vi og han begeret ble funnet hos.»
17 Men Josef sa: «Det kunne ikke falle meg inn å gjøre slikt! Mannen som hadde begeret, skal være min slave. Dere andre kan dra opp til deres far.»
18 Da gikk Juda bort til ham og sa: «Vær så snill, herre, hør hva din tjener har å si, og bli ikke sint på din tjener, du er jo som farao selv.
19 Min herre spurte sine tjenere: Har dere noen far eller bror?
20 Og vi svarte: Vi har en gammel far, og han fikk en gutt på sine gamle dager. Guttens bror er død, og han er alene igjen etter sin mor. Faren elsker ham.
21 Da sa du til dine tjenere: Kom ned til meg med ham så jeg kan se ham med egne øyne!
22 Men vi svarte vår herre: Gutten kan ikke forlate faren sin; gjør han det, dør faren.
23 Men du sa til tjenerne dine: Kommer ikke den yngste broren hit sammen med dere, skal dere ikke få tre fram for meg.
24 Da vi kom hjem til vår far, din tjener, fortalte vi ham hva du hadde sagt, herre.
25 Han sa: Dra av sted igjen og kjøp litt mat til oss.
26 Vi svarte: Vi kan ikke dra ned uten at den yngste broren vår er med. Drar vi uten broren vår, får vi ikke se mannen.
27 Da sa vår far, din tjener, til oss: Dere vet at min kone fødte meg to sønner.
28 Den ene ble borte for meg. Jeg sa at han sikkert var revet i hjel, og jeg har ikke sett ham siden.
29 Om dere også tar denne fra meg og det skulle hende ham en ulykke, da sender dere meg gråhåret og sorgtung ned i dødsriket.
30 Kommer jeg nå til min far, din tjener, uten gutten som han er knyttet til med hele sin sjel,
31 da dør han når han ser at gutten ikke er med oss. Dine tjenere kommer til å sende vår far og din tjener gråhåret og sorgtung ned i dødsriket.
32 For jeg, din tjener, garanterte for unggutten hos far og sa: Kommer jeg ikke tilbake til deg med ham, er jeg skyldig for min far hele mitt liv.
33 La nå din tjener bli igjen som slave for min herre i stedet for gutten. Så kan han dra opp sammen med brødrene sine.
34 For hvordan skulle jeg kunne dra opp til faren min uten gutten og se den sorg som da ville ramme ham?»