23 Ved sendebudene dine har du hånet Herren og sagt: Med mine utallige vogner dro jeg opp på fjellenes tinder, til Libanons øverste topper. Der hogger jeg ned dets høyeste sedrer, dets herlige sypresser. Jeg trenger fram til dets fjerneste hvilested, dets frodige skog.
24 Jeg gravde brønner og drakk av fremmede vann. Jeg tørker ut alle strømmer i Egypt med fotsålene mine.
25 Har du da ikke hørt det? Fra fjerne tider har jeg gjort det, fra fortidens dager har jeg laget det slik. Nå har jeg latt det komme, så du har fått makt til å ødelegge befestede byer og gjøre dem til ruinhauger.
26 Deres innbyggere ble maktesløse, de ble forferdet og skamfulle. De ble som gresset på marken og som grønne vekster, som gresset på takene og som korn som er avsvidd før det er fullvokst.
27 Enten du sitter eller du går ut og inn, så vet jeg det, og jeg vet at du raser mot meg.
28 Fordi du raser mot meg, og din overmodige trygghet har nådd opp til mine ører, så vil jeg legge ring i din nese og bissel mellom dine lepper og føre deg tilbake den veien du kom.
29 Og dette skal du* ha til tegn: I år skal dere ete det kornet som vokser av seg selv, og neste år det som skyter opp fra roten. Men i det tredje året skal dere så og høste og plante vingårder og ete deres frukt.