1 Joram, Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i Juda-kongen Josjafats attende år, og han regjerte i tolv år.
2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men likevel ikke som sin far og mor, for han tok bort den Ba’al-støtten som hans far hadde laget.
3 Men han ble hengende ved Jeroboams, Nebats sønns synder, de som Jeroboam hadde fått Israel til å gjøre. Dem holdt han ikke opp med.
4 Mesja, kongen i Moab, drev med saueavl. Han betalte i skatt til Israels konge: hundre tusen lam og ullen av hundre tusen værer.
5 Men da Akab var død, gjorde kongen i Moab opprør mot Israels konge.
6 Da dro kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel.
7 Så sendte han bud til Judas konge Josjafat og sa: Moabs konge har gjort opprør mot meg, vil du dra med meg og kjempe mot Moab? Han svarte: Ja, jeg vil dra med. Som du, så jeg! Som ditt folk, så mitt folk! Som dine hester, så mine hester!
8 Og han spurte: Hvilken vei skal vi dra dit opp? Han svarte: Gjennom Edoms ørken.
9 Så dro Israels konge og Judas konge og Edoms konge av sted. Da de hadde dratt sju dagsreiser fram, fantes det ikke vann, verken for hæren eller for buskapen som de hadde med seg.
10 Da sa Israels konge: Å, har Herren kalt disse tre kongene hit for å gi dem i Moabs hånd?
11 Men Josjafat sa: Er det ikke noen av Herrens profeter her, så vi kunne spørre Herren til råds gjennom ham? Da svarte en av Israels konges tjenere: Elisja, Safats sønn, er her, han som helte vann over Elias hender*.
12 Josjafat sa: Hos ham er Herrens ord! Så dro Israels konge og Josjafat og Edoms konge ned til ham.
13 Men Elisja sa til Israels konge: Hva har jeg med deg å gjøre? Gå du til din fars profeter og til din mors profeter! Israels konge svarte ham: Nei, det er Herren som har kalt disse tre kongene hit for å gi dem i Moabs hånd.
14 Da sa Elisja: Så sant Herren, hærskarenes Gud, lever, han som jeg tjener: Var det ikke for Judas konge Josjafats skyld, så ville jeg ikke ense deg eller se på deg!
15 Men hent nå en harpespiller til meg! Da så harpespilleren spilte på harpen, kom Herrens Ånd over ham.
16 Og han sa: Så sier Herren: Grav grøft ved grøft i dalen her!
17 For så sier Herren: Dere skal ikke se vind og ikke se regn, men likevel skal denne dalen bli fylt med vann, så dere får drikke, både dere selv og buskapen og kløvdyrene.
18 Men dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også gi Moab i deres hånd.
19 Dere skal innta hver befestet by og hver storby. Hvert godt tre skal dere felle. Alle vannkilder skal dere stoppe igjen. Hvert godt jordstykke skal dere ødelegge med stein.
20 Morgenen etter, ved den tid matofferet blir båret fram, da kom det vann fra Edom-kanten, og landet ble fylt med vann.
21 Da moabittene fikk høre at kongene var dratt opp for å kjempe mot dem, ble alle kalt sammen, så mange som på noen måte kunne bære våpen, og de tok stilling ved grensen.
22 Da de sto opp tidlig om morgenen, og solen gikk opp over vannet, da så det ut for moabittene som om vannet foran dem var rødt som blod.
23 Og de sa: Det er blod! Kongene har gjort ende på hverandre og slått hverandre i hjel. Nå til plyndring, moabitter!
24 Men da de kom til Israels leir, reiste israelittene seg og slo moabittene, som flyktet for dem. Og de trengte inn i landet og slo igjen moabittene.
25 Så rev de ned byene. På hvert godt jordstykke kastet de hver sin stein og fylte det opp. Hver vannkilde stoppet de igjen, og hvert godt tre felte de, så det ikke ble annet igjen enn stein i Kir-Hareset. Denne byen omringet slyngekasterne og skjøt på den.
26 Da kongen i Moab så at striden ble for hard for ham, tok han med seg sju hundre våpenføre menn og ville bryte igjennom på den kanten hvor Edoms konge sto, men de kunne ikke.
27 Da tok han sin førstefødte sønn, som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på bymuren. Da kom det stor vrede over Israel. Og de brøt opp derfra og vendte tilbake til sitt land.