1 Mirjam og Aron talte en gang imot Moses fordi han hadde tatt en kvinne fra Nubia til kone. Han hadde nemlig giftet seg med en nubisk kvinne.
2 De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren.
3 Men Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
4 Med ett sa Herren til Moses og til Aron og Mirjam: «Gå ut til møteteltet, alle tre!» Og det gjorde de.
5 Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge trådte fram.
6 Så sa han:Hør hva jeg, Herren, sier:Er det noen profet hos dere,gir jeg meg til kjenne for ham ¬i synerog taler til ham i drømmer.
7 Men annerledes er det ¬med min tjener Moses;han er trofast i hele mitt hus.
8 Jeg taler med ham ansikt ¬til ansikt,klart og tydelig, ikke i gåter;Herrens skikkelse ser han.Hvordan kunne dere da vågeå tale mot Moses, min tjener?
9 Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.
10 Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam angrepet av hudsykdom; hennes hud var som snø. Da Aron vendte seg mot Mirjam og fikk se hennes syke hud,
11 sa han til Moses: «Herre, la oss ikke bøte for en synd vi har gjort i vår dårskap.
12 La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttæret når det kommer ut av mors liv!»
13 Moses ropte til Herren: «Å, Gud, vil du gjøre henne frisk!»
14 Men Herren svarte: «Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, måtte hun ikke da sitte med skammen i sju dager? Nå skal hun utelukkes fra leiren i sju dager. Siden kan hun komme tilbake.»
15 Og Mirjam ble utelukket fra leiren i sju dager. Folket brøt ikke opp før hun var kommet tilbake.
16 Men da drog de videre fra Haserot og slo leir i Paran-ørkenen.