22 Disse ordene talte Herren oppe på fjellet med høy røst til dere, hele menigheten, ut av ilden, skyen og mørket. Mer sa han ikke. Han skrev budene på to steintavler, som han gav meg.
23 Da dere hørte røsten ut av mørket, mens fjellet stod i lys lue, kom dere til meg, alle stammehøvdingene og de eldste blant dere,
24 og sa: «Se, Herren vår Gud har latt oss se sin herlighet og sin storhet, og vi har hørt hans røst ut av ilden. I dag har vi sett at Gud kan tale med mennesker uten at de dør.
25 Hvorfor skal vi da dø nå? Denne store ilden vil fortære oss. Hører vi enda lenger på røsten av Herren vår Gud, må vi dø.
26 Finnes det noe menneske på jorden som har hørt den levende Gud tale ut av ilden, slik som vi, og enda blitt i live?
27 Gå du borttil og hør hva Herren vår Gud sier! Så kan du fortelle oss alt det han sier til deg, og vi skal høre det og leve etter det.»
28 Da Herren hørte de ord dere talte til meg, sa han til meg: «Jeg har hørt hva dette folket sa til deg. De har rett i alt de sier.