1 Dette er ordene i pakten som Herren befalte Moses å slutte med israelittene i landet Moab, i tillegg til den pakten han hadde sluttet med dem ved Horeb.
2 Moses kalte hele Israel sammen og sa til dem: Dere har sett alt det Herren gjorde like for øynene på dere i Egypt, med farao og alle hans tjenere og hele hans land.
3 Med egne øyne så du de svære plagene, de store tegnene og undrene.
4 Men til denne dag har Herren ikke gitt dere et hjerte til å forstå, øyne til å se og ører til å høre.
5 Jeg førte dere i ørkenen i førti år. Klærne dere hadde på, ble ikke utslitt, heller ikke skoene du hadde på føttene.
6 Dere spiste ikke brød og drakk ikke vin eller sterk drikk, for at dere skulle kjenne at jeg er Herren deres Gud.
7 Så kom dere til dette stedet. Sihon, kongen i Hesjbon, dro ut til kamp mot oss sammen med Og, kongen i Basan, men vi slo dem.
8 Vi tok landet deres og lot rubenittene og gadittene og halvparten av Manasses stamme få det til eiendom.
9 Legg da vinn på å leve etter ordene i denne pakten, så skal dere lykkes med alt dere gjør.
10 Dere står i dag, alle sammen, for Herren deres Guds ansikt, stammehøvdingene, de eldste og tilsynsmennene, hver mann i Israel,
11 småbarna og kvinnene deres og innflytteren som holder til i leiren din, både den som hugger ved og den som bærer vann for deg.
12 Du skal nå tre inn i pakten med Herren din Gud, den som Herren din Gud slutter med deg i dag, med de forbannelser som hører pakten til.
13 Ved dette skal han i dag gjøre deg til sitt folk, og han selv vil være din Gud, som han har sagt deg, og slik han med ed lovet dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.
14 Det er ikke bare med dere jeg slutter denne pakten, med de forbannelser som hører til,
15 men også med dem som står her sammen med oss i dag for Herren vår Guds ansikt, og med dem som ennå ikke er her sammen med oss.
16 Dere vet selv at vi bodde i Egypt, og at vi dro fram gjennom landene til de folkeslagene dere måtte dra forbi.
17 Dere så alt det motbydelige som var hos dem, gudebildene deres av stokk og stein, sølv og gull.
18 Det må ikke finnes blant dere noen mann eller kvinne, noen familie eller stamme som i dag vender sitt hjerte bort fra Herren vår Gud for å gå og dyrke disse folkeslagenes guder. Det må ikke finnes blant dere noen rot som det skyter giftplanter og malurt opp fra,
19 ingen som når han hører forbannelsesordene, velsigner seg selv i sitt hjerte og sier: «Fred skal være med meg, selv om jeg følger mitt egenrådige hjerte.» Da ødelegger han både det vannrike og det tørre landet.
20 Herren vil ikke tilgi en slik mann; Herrens harme og sjalusi skal flamme opp mot ham. Alle de forbannelser som er skrevet ned i denne boken, skal hvile over ham, og Herren skal utslette navnet hans under himmelen.
21 Herren skal skille ham ut fra alle Israels stammer og la ham rammes av ulykke, etter alle paktens forbannelser som er skrevet ned i denne lovboken.
22 Kommende slekter, barna som vokser opp etter dere, og fremmede som kommer fra fjerne land, skal se plagene som har rammet dette landet, og sykdommene som Herren har sendt over det:
23 svovel og salt, hele landet avsvidd så det ikke kan sås, bli grønt eller noe strå kan vokse der, slik det også var da Sodoma og Gomorra, Adma og Sebojim ble ødelagt, de som Herren i sin vrede og harme ødela.
24 Da skal de si og alle folkeslag spørre: «Hvorfor har Herren handlet slik med dette landet? Hvorfor er hans harme så stor?»
25 Og de skal få til svar: Fordi de sviktet den pakten som Herren, deres fedres Gud, sluttet med dem da han førte dem ut av Egypt.
26 De gikk bort og dyrket andre guder og tilba dem, guder som de ikke kjente, og som han ikke hadde gitt dem.
27 Derfor flammet Herrens harme opp mot dette landet, så han førte over det all den forbannelse som er skrevet ned i denne boken.
28 I harme, raseri og stor vrede rykket Herren dem opp av jorden deres og kastet dem bort til et annet land, og der har de vært til denne dag.
29 Det som er skjult, hører Herren vår Gud til, men det som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid, så vi skal holde hvert ord i denne loven.