7 Jeg gjorde som befalt. Om dagen bar jeg ut tingene mine som utstyr for eksil. Om kvelden brøt jeg meg hull i veggen med hendene. I mørket bar jeg ut tingene mine, jeg løftet dem opp på skulderen rett for øynene på dem.
8 Om morgenen kom Herrens ord til meg:
9 Menneske! Har ikke Israels hus, den trassige ætten, spurt deg: «Hva er det du gjør?»
10 Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Det du bærer på, er fyrsten i Jerusalem og hele Israels hus, de som er der.
11 Si: Jeg er et varsel for dere. Som jeg har gjort, skal det også gjøres med dem: I eksil, i fangenskap skal de gå.
12 I mørket skal fyrsten som er blant dem, ta tingene sine på skulderen og dra ut gjennom veggen. De skal bryte hull i veggen og føre ham ut. Ansiktet skal han dekke til så han ikke kan se landet med øynene.
13 Jeg vil spenne ut mitt garn over ham, han skal fanges i mitt nett. Og jeg vil føre ham til Babel i kaldeernes land. Men det skal han ikke kunne se, og han skal dø der.