1 Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem.
2 Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!
3 Hva har mennesket igjen for sitt strev,for alt det strever med under solen?
4 Slekter går, og slekter kommer,men jorden er alltid den samme.
5 Solen går opp, og solen går ned,så lengter den tilbaketil stedet der den går opp.
6 Den skinner og vandrer mot sør,så vender den og vandrer mot nord,mens vinden snur og skifterog tar fatt på sin rundgang igjen.
7 Alle elver renner ut i havet,men havet blir ikke fullt;dit elvene før har rent,fortsetter de å renne.
8 Alle ting går sin strevsomme gang,menneskets ord strekker ikke til.Øyet blir ikke mett av å se,og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Det som har skjedd, skal atter skje,og det som ble gjort, skal gjøres på nytt.Intet er nytt under solen.
10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt»,har det likevel hendt i tidligere tider,lenge før oss.
11 Ingen minnes det som før har hendt.Og det som skal komme,vil heller ingen minnesi slektene som følger.
12 Jeg, Forkynneren, var kongeover Israel, i Jerusalem.
13 Jeg la meg på hjertet å undersøkeog granske med visdomalt som blir gjort under himmelen.Det er et ondt strevGud har gitt menneskeneå plage seg med.
14 Jeg betraktet hver gjerningsom blir gjort under solen.Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!
15 Det som er kroket, kan ingen rette opp.Det som mangler, kan ingen telle.
16 Jeg sa i mitt hjerte:Se, jeg har vunnet større visdomenn noen som har hersketi Jerusalem før meg.Mye har jeg lært å kjenneav visdom og kunnskap.
17 Jeg la meg på hjertet å lærehva som er visdom,og hva som er dårskap og uforstand.Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden.
18 For med stor visdom følger store kvaler.Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.