1 Å, hvor Herren i sin vrede har hyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels pryd fra himmelen til jorden. På sin vredes dag kom han ikke sin fotskammel* i hu.
2 Uten skånsel har Herren tilintetgjort alle Jakobs boliger. I sin vrede har han brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden. Han har vanæret riket og dets stormenn.
3 I brennende vrede har han hogd av hvert horn i Israel. For fiendens åsyn har han dratt sin høyre hånd tilbake. Han har satt Jakob i brann lik en flammende ild som fortærer rundt omkring.
4 Han har spent sin bue som en fiende, stilt seg med sin høyre hånd som en motstander og drept alt som var en lyst for vårt øye. I Sions datters telt har han utøst sin vrede som ild.
5 Herren er blitt som en fiende. Han har tilintetgjort Israel, tilintetgjort alle dets palasser, ødelagt dets festninger og hopet opp sorg på sorg over Judas datter.
6 Han har plyndret sin hytte som om det var en hage. Han har ødelagt sitt forsamlingssted. Herren har latt høytid og sabbat bli glemt i Sion. I sin vrede og harme har han vanæret både konge og prest.
7 Herren har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom. Han har overgitt palassenes murer i fiendens vold. De lot sin røst høre i Herrens hus som på en høytidsdag.
8 Herren besluttet å ødelegge Sions datters mur. Han strakte ut målesnoren, han dro ikke sin hånd tilbake fra herjing, og han lot voller og murer sørge. Forfalne ligger de der.
9 Byportene er sunket i jorden, han har ødelagt og sprengt bommene. Kongen og høvdingene bor blant hedningene, så det ikke finnes noen lov. Heller ikke har hennes profeter fått noe syn fra Herren.
10 Sions datters eldste sitter tause på jorden. De har strødd støv på hodet, bundet om seg med sekk. Jerusalems jomfruer har senket sitt hode til jorden.
11 Mine øyne er tæret bort av tårer, det gjærer i meg. Mitt indre er utøst på jorden, fordi mitt folks datter er ødelagt, fordi de små barn og spedbarn faller om på byens gater.
12 De roper til sine mødre: Hvor er korn og vin? - De faller om på byens gater lik sårede, og oppgir ånden ved sine mødres barm.
13 Hva skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg med, så jeg kunne trøste deg, du jomfru, Sions datter? For stor som havet er din skade, hvem kan lege deg?
14 Dine profeter har skuet tomme og dårlige ting for deg. De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villedende spådommer.
15 Alle de som går forbi på veien, slår hendene sammen over deg. De spotter og rister på hodet over Jerusalems datter: Er dette den byen de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede?
16 Alle dine fiender spiler opp munnen mot deg, de spotter og skjærer tenner. De sier: Vi har ødelagt henne! Ja, dette er den dagen vi har ventet på. Vi har opplevd den, vi har sett den.
17 Herren har gjort det han hadde tenkt. Han har oppfylt sitt ord som han hadde forkynt fra gamle dager. Han har brutt ned uten skånsel. Han lot fienden glede seg over deg, han løftet dine motstanderes horn.
18 Rop av hjertet til Herren! - Du Sions datters mur! La tårer renne som bekker dag og natt. Unn deg ingen hvile, la ikke ditt øye ha ro!
19 Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som faller om av sult på alle gatehjørner!
20 Se, Herre, se! Hvem har du gjort slik med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet bli slått i hjel i Herrens helligdom?
21 Ung og gammel ligger på jorden i gatene. Mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du slo i hjel på din vredes dag, du slaktet uten skånsel.
22 Som du samler folket på en høytidsdag, slik kalte du sammen redsler over meg fra alle kanter. På Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller ble reddet. Dem som jeg varsomt bar på armene og fostret, dem ødela min fiende.