1 Å, hvor matt gullet er blitt, det edleste gull forandret! De hellige steiner ligger strødd omkring ved alle gatehjørner!
2 Sions barn, de dyrebare! Like i verd med det fineste gull. Hvor de er blitt aktet som leirkrukker, et verk av en pottemakers hender.
3 Selv sjakaler rekker juret fram, de lar ungene suge. Men mitt folks datter er blitt grusom som strutsen i ørkenen.
4 Spedbarnets tunge henger fast ved ganen av tørst. Små barn ber om brød, det er ingen som deler ut til dem.
5 De som spiste fine retter, ligger skrekkslagne på gatene. De som ble båret på skarlagen, ble kastet på søppelhauger.
6 Så ble straffen over mitt folks datter større enn straffen over Sodoma, som ble lagt i grus i et øyeblikk, uten at hender ble løftet mot det.
7 Hennes høvdinger var renere enn snø, hvitere enn melk. De var rødere på kroppen enn koraller. De så ut som safir.
8 Nå ser de svartere ut enn sot. De blir ikke kjent på gatene. Huden henger ved deres ben, den er blitt tørr som tre.
9 Lykkeligere var de som ble drept ved sverd, enn de som ble drept ved sult, de som tærtes bort og gikk til grunne av mangel på mat fra markene.
10 Ømhjertede kvinner kokte selv sine egne barn. De tjente dem til føde da mitt folks datter gikk til grunne.
11 Herren lot sin harme få fritt løp. Han utøste sin brennende vrede og tente en ild i Sion, og den fortærte hennes grunnvoller.
12 Jordens konger og alle som bodde i verden, trodde ikke at noen motstander og fiende skulle komme inn gjennom Jerusalems porter.
13 Men det skjedde likevel, for hennes profeter hadde syndet, og hennes prester førte skyld over seg, da de utøste rettferdiges blod i byen.
14 De streifet omkring på gatene som blinde, tilsølt med blod, så ingen kunne røre ved deres klær.
15 Vik bort! Uren! ropte folk til dem. Vik bort! Vik bort! Rør ikke ved oss! De har flyktet og vanker omkring. Det blir sagt blant folkene: Her får de ikke være lenger!
16 Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke mer til dem. Prester aktet de* ikke, og over gamle forbarmet de seg ikke.
17 Våre øyne sviktet oss mens vi forgjeves stirret etter hjelp. På vårt vakttårn speidet vi etter et folk* som ikke kunne frelse oss.
18 De lurte på våre skritt, så vi ikke kunne gå på gatene. Vår ende var kommet nær. Vår tid var omme, ja, vår siste stund var kommet.
19 Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner. På fjellene forfulgte de oss, i ørkenen lurte de på oss.
20 Vår livsånde, Herrens salvede*, ble fanget i deres fallgraver. Det var om ham vi sa: I hans skygge vil vi leve blant folkene.
21 Fryd deg og gled deg bare, Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til deg skal et beger komme. Du skal bli drukken og kle deg naken.
22 Din straff er fullbyrdet, Sions datter! Han vil ikke mer bortføre deg. Men Edoms datter: Han vil hjemsøke deg for din misgjerning, han vil åpenbare dine synder. #Jes 40:2. Jer 33:7.