17 Du forkastet meg og tok bort min fred. Jeg glemte det som godt er.
18 Jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 Husk min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 Min sjel må stadig tenke på det, og er nedbøyd i meg.
21 Dette vil jeg ta meg til hjertet, derfor vil jeg håpe:
22 Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt.
23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.