20 Stig opp på Libanon og rop,la røsten runge i Basan,skrik ut fra Abarim-fjellene,for alle dine kjære er knust.
21 Jeg talte til deg ¬den gang du var trygg,men du sa: «Jeg vil ikke høre.»Det var din vane ¬fra ungdommen avat du ikke ville adlyde meg.
22 Stormen skal føre bort ¬alle dine hyrder,dine elskere skal føres bort ¬som fanger.Da blir du til spott og skamfor alt det onde du har gjort.
23 Du som holder til på Libanonog har rede i sedertrærne,hvor du stønner ¬når veene kommer over deg,og du gripes av angst ¬som en fødende kvinne.
24 Så sant jeg lever, lyder ordet fra Herren: Om Juda-kongen Konja, Jojakims sønn, var en signetring på min høyre hånd, ville jeg rive den av.
25 Jeg overgir deg til dem som står deg etter livet og som du gruer for, til babylonerkongen Nebukadnesar og kaldeerne.
26 Både deg og din mor som fødte deg, kaster jeg bort til et annet land, hvor dere ikke ble født, og der skal dere dø.