1 Da oppstyret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg og oppmuntret dem. Så tok han farvel, og dro av sted for å reise til Makedonia.
2 Etter at han hadde reist gjennom disse områdene, og hadde formant brødrene med mange ord, kom han til Hellas.
3 Der ble han i tre måneder. Da han var i ferd med å seile av sted til Syria, la jødene planer mot ham. Derfor bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia.
4 Han hadde da følge til Asia av Sopater, sønn av Pyrrus, fra Berøa, og av Aristarkus og Sekundus fra Tessalonika, og av Gajus fra Derbe og Timoteus, og av Tykikus og Trofimus fra Asia.
5 Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.
6 Men vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og kom til dem i Troas fem dager senere. Der ble vi i sju dager.
7 På den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus holdt da samtaler med dem, for han skulle fare derfra neste dag. Han dro ut sin tale like til midnatt.
8 Det var mange lamper i salen ovenpå hvor vi var samlet.
9 Men en ung mann ved navn Evtykus satt i vinduet. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn. Og i søvne styrtet han ut og falt ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp.
10 Men Paulus gikk ned og kastet seg over ham, og da han hadde omfavnet han, sa han: Vær ikke urolige, for hans sjel er i ham!
11 Så gikk han opp igjen og brøt brødet og spiste. Og etter at han hadde talt lenge med dem, like til daggry, dro han av sted.
12 De førte da gutten med seg i live og var meget trøstet.
13 Vi hadde i forveien gått om bord i skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord. Slik hadde han bestemt det, for han ville selv gå dit til fots.
14 Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord, og kom til Mitylene.
15 Derfra seilte vi så videre og kom neste dag rett ut for Kios. Dagen etter seilte vi innom Samos, og lå over i Trogillium. Den følgende dagen kom vi så til Milet.
16 For Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesus, så han ikke skulle bli oppholdt i Asia. For han skyndte seg for å nå fram til Jerusalem til pinsedagen, om det var mulig for ham.
17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste.
18 Da de var kommet, sa han til dem: Dere vet hvordan min ferd iblant dere var, hele tiden fra den første dagen jeg kom til Asia.
19 Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer.
20 Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene.
21 Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.
22 Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der.
23 Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg.
24 Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.
25 Og se, nå vet jeg at dere aldri mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket.
26 Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod.
27 For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.
28 Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.
29 Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden.
30 Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.
31 Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.
32 Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.
33 Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen.
34 Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for.
35 På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.
36 Da han hadde sagt dette, bøyde han kne og ba sammen med dem alle.
37 Da brast de alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham gang etter gang.
38 Mest sørget de over det han hadde sagt, at de aldri mer skulle få se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.