1 Fem dager senere kom ypperstepresten Ananias dit med noen av de eldste og en sakfører, Tertullus. Disse fremførte for landshøvdingen sin anklage mot Paulus.
2 Han ble da kalt fram, og Tertullus begynte på anklagen mot ham og sa: Mektigste Feliks! Takket være deg har vi fred og ro, og ved din omsorg nyter dette folket godt av forbedringer
3 på alle måter og alle steder. Dette skjønner vi på med stor takknemlighet.
4 Men for at jeg ikke skal hefte deg for lenge, ber jeg deg at du i din mildhet vil høre på det vi i korthet vil si.
5 For vi har funnet ut at denne mannen er en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om i verden. Han er en leder for nasareernes sekt.
6 Han har til og med forsøkt å vanhellige templet. Derfor grep vi ham og ville dømme ham etter vår lov.
7 Men Lysias, den øverste høvedsmannen, rev ham med vold og makt ut av våre hender og førte ham bort.
8 Og han befalte hans anklagere å gå til deg. Om du nå vil undersøke saken, kan du av mannen selv få bekreftet alt det vi anklager ham for.
9 Jødene støttet ham, og sa at det forholdt seg slik.
10 Landshøvdingen ga Paulus et tegn at han kunne tale. Han svarte: Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, fører jeg mitt forsvar med frimodighet.
11 Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg kom opp til Jerusalem for å tilbe.
12 Verken i templet eller i synagogene eller rundt om i byen har de funnet at jeg talte med noen, eller at jeg oppviglet folket.
13 Heller ikke kan de bevise for deg de andre anklagene de har imot meg.
14 Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene.
15 Og jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse både av rettferdige og urettferdige.
16 Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.
17 Etter flere års forløp kom jeg for å overbringe kjærlighetsgaver til mitt folk, og for å ofre.
18 Mens jeg var i ferd med dette, etter at jeg hadde renset meg, fant de meg i templet. Det var ikke noe oppløp eller noe oppstyr.
19 Men det var noen jøder fra Asia der, og disse burde stå fram for deg, og anklage meg om de hadde noe å si på meg.
20 Eller la disse selv si hva skyld de fant hos meg da jeg sto for Rådet.
21 Det måtte da være den ene setningen jeg ropte da jeg sto iblant dem: Det er for de dødes oppstandelse jeg i dag står for retten iblant dere!
22 Men Feliks utsatte saken, for han hadde nøye kjennskap til Veien. Og han sa: Når øverste høvedsmann Lysias kommer hit ned, skal jeg ta stilling til saken mellom dere.
23 Han bød høvedsmannen at Paulus skulle holdes i varetekt og bli mildt behandlet. De skulle ikke hindre noen av hans egne fra å være til tjeneste for ham.
24 Etter noen dager kom Feliks sammen med sin kone Drusilla*, som var jødinne. Han sendte bud etter Paulus og hørte ham vitne om troen på Jesus som Messias.
25 Men da han talte om rettferdighet og avhold og den kommende dom, ble Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen.
26 Samtidig håpet han at han skulle få penger av Paulus. Derfor sendte han ofte bud etter ham og talte med ham.
27 Da to år var gått, fikk Feliks til ettermann Porcius Festus, og da Feliks gjerne ville vinne takk av jødene, lot han Paulus være igjen der i lenker.