1 Brødre og fedre! Hør på det jeg nå har å si til mitt forsvar.
2 Da de hørte at han talte til dem på det hebraiske språk, holdt de seg enda mer stille. Han sier da:
3 Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge kravene i den lov som vi har fra fedrene. Og jeg var nidkjær for Gud, som dere alle er i dag.
4 Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner.
5 Det kan både ypperstepresten og hele eldsterådet bevitne. Av dem fikk jeg også brev med til brødrene i Damaskus, og jeg reiste dit for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem, for at de skulle bli straffet.
6 Men da jeg var på veien og nærmet meg Damaskus, da strålte plutselig ved middagstider et sterkt lys fra himmelen om meg.
7 Og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?
8 Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.
9 De som var med meg, så lyset, men røsten av ham som talte til meg, hørte de ikke.
10 Jeg sa da: Hva skal jeg gjøre, Herre? Og Herren sa til meg: Reis deg opp og gå inn i Damaskus! Der skal det bli talt til deg om alt det du er bestemt til å gjøre.
11 På grunn av glansen av dette lyset kunne jeg ikke se. De som var med meg, leide meg da ved hånden, og jeg kom inn til Damaskus.
12 Og en mann ved navn Ananias, en gudfryktig mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd av alle jødene som bodde der,
13 kom til meg, stilte seg foran meg og sa: Saul, bror, se opp! Og i samme stund fikk jeg synet igjen og så opp på ham.
14 Han sa til meg: Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje og til å se Den Rettferdige og høre røsten av hans munn.
15 For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.
16 Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!
17 Da jeg så var vendt tilbake til Jerusalem og ba i templet, skjedde det meg at jeg kom i en henrykkelse.
18 Jeg så ham, og han sa til meg: Skynd deg og dra i hast ut av Jerusalem! For de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.
19 Da sa jeg: Herre, de vet selv at jeg rundt om i synagogene fengslet og pisket dem som trodde på deg.
20 Og da blodet av Stefanus, ditt vitne, ble utgytt, sto jeg også der og samtykte i drapet på ham, og tok vare på klærne til dem som slo ham i hjel.
21 Men han sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.
22 Helt til han hadde sagt dette, hørte de på ham. Men nå ropte de med høy røst og sa: Bort fra jorden med ham! Han burde ikke få leve!
23 De skrek og rev kappene av seg og kastet støv opp i luften.
24 Da befalte den øverste høvedsmannen at han skulle føres inn i festningen. Han ga ordre om at de skulle forhøre ham under hudstrykning, så de kunne få vite grunnen til at de skrek slik mot ham.
25 Men da de hadde spent ham fast for å hudstryke ham, sa Paulus til høvedsmannen som sto der: Har dere lov til å hudstryke en romersk borger, og det uten dom?
26 Da høvedsmannen hørte det, gikk han til den øverste høvedsmannen og meldte det, og sa: Hva er det du er i ferd med å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger!
27 Den øverste høvedsmannen gikk da selv til Paulus og spurte: Si meg, er du romersk borger? Han svarte: Ja.
28 Den øverste høvedsmannen sa: Jeg har kjøpt denne borgerretten for en stor sum penger! Paulus svarte: Men jeg er endog født til den!
29 De som skulle ha forhørt ham, gikk da straks fra ham. Men da den øverste høvedsmannen hadde fått vite at han var romersk borger, ble også han redd, fordi han hadde bundet ham.
30 Men neste dag ville han ha nøyaktig kjennskap til hva det var judeerne anklaget ham for. Han løste ham da fra lenkene og befalte at yppersteprestene og hele Rådet skulle komme sammen. Så førte han Paulus ned og stilte ham fram for dem.