1 Mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og saddukeerne over dem.
2 De var harme over at de lærte folket og forkynte oppstandelse fra de døde i Jesus.
3 De la hånd på dem og satte dem i fengsel til neste dag. For det var alt blitt kveld.
4 Men mange av dem som hadde hørt Ordet, kom til troen. Og tallet på mennene kom opp i omkring fem tusen.
5 Dagen etter kom jødenes rådsherrer, de eldste og de skriftlærde sammen i Jerusalem.
6 Blant dem var Annas, ypperstepresten, og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt.
7 De stilte dem fram midt iblant seg og spurte: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette?
8 Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd: Folkets rådsherrer og Israels eldste!
9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot et sykt menneske, og skal svare for hva han er blitt helbredet ved,
10 så la det være kunngjort for dere alle og for hele Israels folk, at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud reiste opp fra de døde - ved ham står denne mannen helbredet for øynene deres.
11 Han er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.
12 Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.
13 Men da de så Peters og Johannes’ frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus.
14 Og da de så mannen som var blitt helbredet stå ved deres side, kunne de ikke si imot.
15 De sendte dem da ut av rådssalen og begynte å samrå seg,
16 og sa: Hva skal vi gjøre med disse menneskene? For det er klart for alle som bor i Jerusalem at et tydelig tegn er skjedd ved dem. Det kan vi ikke nekte.
17 Men for at dette ikke skal utbre seg enda mer blant folket, så la oss alvorlig true dem til ikke mer å tale til noe menneske i dette navnet.
18 Så kalte de dem inn igjen og forbød dem helt å tale eller lære i Jesu navn.
19 Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!
20 For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.
21 De truet dem da enda mer, men løslot dem så. På grunn av folket fant de det ikke mulig å straffe dem, for alle priste Gud for det som var skjedd.
22 For mannen som dette helbredelsestegnet var skjedd med, var mer enn førti år gammel.
23 Da de nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24 Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,
25 du har talt ved Den Hellige Ånd ved din tjener Davids munn og sagt: Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er?
26 Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og mot hans Salvede.
27 Ja, i sannhet! I denne byen samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk,
28 for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje.
29 Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,
30 idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.
31 Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
32 Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel. Og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles.
33 Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.
34 Heller ikke var det noen blant dem som led nød, for alle som eide jord eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det de hadde solgt,
35 og la det for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.
36 Josef var en levitt, født på Kypros. Han ble av apostlene også kalt Barnabas, det betyr: formaningens sønn.
37 Han eide en åker som han solgte, og han kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.