6 Da nå Paulus visste at den ene delen av dem var saddukeere og den andre delen fariseere, ropte han ut i Rådet: Brødre! Jeg er en fariseer, sønn av fariseere! Det er for håp om de dødes oppstandelse at jeg står her for retten!
7 Da han sa dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og hopen delte seg.
8 For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, heller ikke noen engel eller ånd, men fariseerne lærer begge deler.
9 Det ble nå rop og skrik, og noen skriftlærde av fariseerpartiet sto fram og tok striden opp. De sa: Vi finner ikke noe ondt hos dette mennesket! Tenk om det var en ånd som talte til ham, eller en engel?
10 Striden ble nå så voldsom at den øverste høvedsmannen fryktet for at Paulus skulle bli slitt i stykker av dem. Han bød derfor soldatene å gå ned og rive ham fra dem og føre ham inn i festningen.
11 Men natten etter sto Herren for ham og sa: Vær frimodig! Likesom du har vitnet om meg i Jerusalem, slik er det nødvendig at du også vitner i Roma.
12 Men da det var blitt dag, fikk judeerne i stand en sammensvergelse, og forbannet seg på at de verken ville ete eller drikke før de hadde drept Paulus.