1 En tid etter skjedde dette: Nabot, en mann i Jisre’el, hadde en vingård. Den lå ved siden av et slott som tilhørte Akab, kongen i Samaria.
2 Akab talte med Nabot og sa: «La meg få vingården din! Jeg vil ha den til grønnsakhage, for den ligger like ved huset mitt. Jeg skal gi deg en bedre vingård isteden; eller om du så vil, skal jeg gi deg det den er verd i penger.»
3 Men Nabot svarte: «Herren fri meg fra å gi deg fedrearven min!»
4 Så gikk Akab hjem, mismodig og harm fordi Nabot fra Jisre’el hadde svart ham slik og sagt: «Jeg gir deg ikke min fedrearv.» Han kastet seg på sengen, vendte ansiktet mot veggen og ville ikke spise.
5 Da kom hans kone Jesabel inn og spurte: «Hvorfor er du så mismodig og smaker ikke mat?»
6 Han svarte: «Jeg talte med Nabot fra Jisre’el og bad ham selge meg vingården sin for penger, eller om han så ville, bytte med meg i en annen vingård. Men han svarte: Jeg vil ikke selge deg vingården min.»
7 Da sa hans kone Jesabel til ham: «Nå får du vise at det er du som er konge i Israel! Stå opp, få deg mat og vær ved godt mot! Jeg skal sørge for at du får vingården som tilhører Nabot fra Jisre’el.»
8 Så skrev Jesabel et brev i Akabs navn, satte hans segl på og sendte det til de eldste og stormennene som bodde i samme by som Nabot.
9 I brevet skrev hun: «Lys ut en faste, og lag det slik at Nabot får sitte øverst blant folket!
10 Sett to dårlige karer rett imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har bannet Gud og kongen. Før ham så ut og stein ham i hjel!»
11 De eldste og stormennene i Jisre’el gjorde det Jesabel hadde sendt bud til dem om, slik som det stod i brevet hun hadde sendt dem.
12 De lyste ut en faste og laget det slik at Nabot fikk sitte øverst blant folket.
13 Da kom de to karene og satte seg rett imot ham. De vitnet mot ham mens folket hørte på, og sa: «Nabot har bannet Gud og kongen.» Og de førte ham ut av byen og steinet ham.
14 Så sendte de bud til Jesabel og sa: «Nabot er blitt steinet. Han er død.»
15 Med det samme Jesabel fikk høre at Nabot var blitt steinet, sa hun til Akab: «Stå opp og ta vingården til Nabot fra Jisre’el i eie, den som han ikke ville selge deg for penger! For Nabot lever ikke lenger; han er død.»
16 Da Akab hørte at Nabot var død, stod han opp og drog ned til vingården for å ta den i eie.
17 Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe, og det lød så:
18 «Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge, som bor i Samaria! Nå er han i Nabots vingård; han er gått dit ned for å ta den i eie.
19 Slik skal du tale til ham: Så sier Herren: Først har du myrdet, og så vil du ha tak i eiendommen! Deretter skal du si: Så sier Herren: På det sted hvor hundene slikket Nabots blod, der skal de også slikke ditt blod.»
20 Akab sa da til Elia: «Har du funnet meg nå, min uvenn?» Han svarte: «Ja, jeg har funnet deg. Fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne,
21 vil jeg føre ulykke over deg. Jeg vil feie etter deg og utrydde alle mannfolk i Akabs ætt, i Israel, både store og små.
22 Jeg vil gjøre med din ætt som jeg gjorde med ætten til Jeroboam, sønn av Nebat, og med ætten til Basja, sønn av Akia. For du har vakt min harme og fått Israel til å synde.
23 Og om Jesabel har Herren sagt: Hundene skal ete opp Jesabel på Jisre’el-vollen.
24 Den av Akabs ætt som dør i byen, skal hundene ete opp; og den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen ete opp.»
25 Det har aldri vært en slik konge som Akab. Han solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel lokket ham til det.
26 Aller verst bar han seg at da han gav seg til å følge avgudene, helt og fullt som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for israelittene.
27 Da Akab hørte det Elia sa, flerret han klærne sine, bandt strieplagg om kroppen og fastet. Han sov i strieplaggene og gikk stille omkring.
28 Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe, og det lød så:
29 «Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans tid. Men i hans sønns tid vil jeg la ulykken komme over hans ætt.»