1 Folket begynte å klage bittert til Herren. Da Herren hørte det, ble vreden hans tent. Herrens ild flammet opp blant dem og herjet i utkanten av leiren.
2 Folket ropte til Moses, og Moses ba til Herren. Da sluknet ilden.
3 De kalte dette stedet Tabera, fordi Herrens ild hadde flammet opp blant dem der.
4 Rakkerpakket som fulgte med dem, var umettelig. Da begynte israelittene også å jamre seg igjen. «Hvem kan gi oss kjøtt å spise?» sa de.
5 «Vi husker fisken vi fritt kunne spise i Egypt, og agurkene, vannmelonene og purren, løken og hvitløken.
6 Nå visner vi bort, for vi mangler alt. Øynene våre ser ikke annet enn manna.»
7 Mannaen lignet korianderfrø og så ut som bedolah-kvae.
8 Folket løp utover og sanket. De malte den på håndkvern eller støtte den i morter. Så kokte de den i gryte og laget kaker av den. Smaken var som smaken av kaker bakt med olje.
9 Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen med.
10 Moses hørte folket jamre seg, den ene familien etter den andre, hver fra inngangen til sitt eget telt. Da flammet Herrens vrede kraftig opp. Moses syntes det var ille.
11 Moses sa til Herren: Hvorfor gjør du din tjener så ondt? Hvorfor finner jeg ikke nåde for dine øyne? Du legger byrden av hele folket på meg!
12 Er det jeg som har unnfanget hele dette folket? Er det jeg som har født det, siden du sier: Bær det ved brystet, slik en amme bærer et spedbarn, helt fram til landet du med ed har lovet fedrene deres!
13 Hvor skal jeg få kjøtt fra til hele dette folket når de jamrer seg og sier til meg: «Gi oss kjøtt å spise!»
14 Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene. Det er for tungt for meg.
15 Er det slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller med en gang, så sant jeg har funnet nåde for dine øyne. La meg slippe å se min egen ulykke!
16 Da sa Herren til Moses: Samle sammen for meg sytti mann av Israels eldste, de du vet er eldste og tilsynsmenn i folket. Ta dem med til telthelligdommen og la dem stille seg der sammen med deg.
17 Jeg skal komme ned og snakke med deg der. Jeg skal ta av den ånden som er over deg, og legge over på dem. De skal bære byrden av folket sammen med deg, så du slipper å bære den alene.
18 Til folket skal du si: Hellige dere til i morgen, så skal dere få kjøtt å spise. For Herren har hørt at dere har jamret og sagt: «Hvem kan gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det bedre i Egypt.» Nå skal Herren gi dere kjøtt.
19 Ikke én dag skal dere spise det, og ikke to, ikke fem dager eller ti dager eller tjue dager,
20 men en hel måned, helt til det kommer ut av neseborene på dere og byr dere imot. For dere forkastet Herren som er midt iblant dere. Dere jamret dere for hans ansikt og sa: «Hvorfor dro vi ut av Egypt?»
21 Da sa Moses: «Det folket jeg har med meg, teller 600 000 mann til fots. Og så sier du: Jeg skal gi dem kjøtt så de kan spise en hel måned.
22 Skal vi slakte så mye småfe og storfe at det blir nok til dem? Eller skal vi samle all fisken i havet, så de får nok?»
23 Herren sa til Moses: «Er Herrens arm for svak? Nå skal du se om det går som jeg har sagt, eller ikke.»
24 Så gikk Moses ut og fortalte folket hva Herren hadde sagt. Han samlet sytti mann av de eldste i folket og ba dem stå omkring teltet.
25 Da steg Herren ned i en sky og talte til ham. Han tok av den ånden som var over Moses, og ga til de sytti eldste. Og da ånden hvilte over dem, talte de profetisk. Men de fortsatte ikke med det.
26 To av mennene var blitt værende i leiren, den ene het Eldad og den andre Medad. Også over dem hvilte ånden, for de var blant dem som var skrevet opp, men hadde ikke gått ut til teltet. De profeterte i leiren.
27 Da sprang en gutt og fortalte til Moses: «Eldad og Medad profeterer i leiren!»
28 Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses siden han var ung, sa da: «Moses, min herre, stans dem!»
29 Men Moses svarte: «Er du sjalu på mine vegne? Om bare alt Herrens folk var profeter! Måtte Herren gi dem alle sin Ånd!»
30 Så gikk Moses tilbake til leiren sammen med Israels eldste.
31 Da kom en vind fra Herren som førte vaktler inn fra havet i en høyde på omkring to alen over bakken. Vinden strødde dem ut omkring leiren, så langt som en dagsreise på den ene siden og en dagsreise på den andre.
32 Folket samlet vaktler hele den dagen og hele natten og hele dagen etter. Den som samlet minst, samlet ti homer. Og de la dem utover rundt hele leiren.
33 Mens kjøttet fortsatt var mellom tennene på dem, før det var tygd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket. Han slo dem med en fryktelig pest.
34 Dette stedet kalte de Kibrot-Hattaava, for der gravla folket dem som hadde vært grådige.
35 Fra Kibrot-Hattaava dro folket til Haserot, og i Haserot ble de værende en tid.