17 Eg knuste kjeven på dei som gjorde urett,og redda rovet ut av gapet på dei.
18 Eg sa: «Eg får døy blant mine eigne,dagane mine blir talrike som sandkorn.
19 Røtene mine når til vatnet,og nattedogg kviler i greinene.
20 Mi ære blir stadig fornya,og bogen i handa mi får ny spenst.»
21 Dei lytta til meg og fekk håp,dei tagde når eg gav dei råd.
22 Når eg hadde tala, tok ingen til motmæle;orda mine draup ned over dei.
23 Dei venta på min tale som på regn,med munnen open som mot vårregn.