1 I det attende året Josjafat var konge i Juda, ble Joram, sønn av Akab, konge i Israel. Han regjerte i Samaria i tolv år.
2 Joram gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men han bar seg ikke så ille at som hans far og mor hadde gjort. Han tok bort den Ba’al-støtten som hans far hadde laget.
3 Men han holdt fast ved de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på. Dem vendte han seg ikke bort ifra.
4 Mesja, kongen i Moab, hadde mye småfe. Han pleide å betale Israels konge hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer i skatt.
5 Men da Akab døde, rev kongen i Moab seg løs fra Israels-kongen.
6 Straks drog kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel.
7 Så sendte han bud til Juda-kongen Josjafat og sa: «Kongen i Moab har revet seg løs fra meg. Vil du gå i krig mot Moab sammen med meg?» Han svarte: «Ja, det vil jeg; jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»
8 «Hvilken vei skal vi ta?» spurte Joram. Josjafat svarte: «Veien gjennom ødemarken i Edom.»
9 Så drog kongene i Israel, Juda og Edom av sted. Men da de hadde dratt sju dagsreiser fram, fantes det ikke vann, verken til hæren eller til dyrene som de hadde med seg.
10 Da sa Israels-kongen: «Å, Herren har visst kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem til moabittene.»
11 Men Josjafat sa: «Er det ikke en av Herrens profeter her, så vi kan søke råd hos Herren gjennom ham?» En av Israels-kongens menn svarte: «Her er Elisja, sønn av Sjafat, han som var Elias mest betrodde tjener.»
12 Josjafat sa: «Ja, han har Herrens ord.» Så gikk han ned til profeten sammen med kongene i Israel og Edom.
13 Elisja sa til Israels konge: «Hvorfor kommer du til meg? Gå til din fars og din mors profeter!» Men Israels-kongen svarte: «Nei, det er Herren som har kalt disse tre kongene hit for å overgi dem til moabittene.»
14 Da sa Elisja: «Så sant Herren, Allhærs Gud, lever, han som jeg tjener: Var det ikke for Juda-kongen Josjafats skyld, ville jeg ikke kaste et blikk på deg engang.
15 Men hent nå en harpespiller til meg!» Da harpespilleren begynte å spille, kom Herrens hånd over Elisja.
16 Og han sa: «Så sier Herren: Grav grøft etter grøft her i dalen!
17 For så sier Herren: Uten at dere ser vind eller regn, skal denne dalen bli fylt med vann, så dere får drikke, både dere og buskapen og de andre dyrene deres.
18 Men dette er det minste Herren kan gjøre. Han vil også overgi moabittene til dere.
19 Dere skal innta hver befestet by og hver storby, hogge ned alle frukttrær og stoppe igjen alle kilder. Og alle grøderike åkrer skal dere ødelegge med stein.»
20 Neste morgen, på den tid grødeofferet blir båret fram, kom vannet strømmende fra den kanten hvor Edom ligger, og landet ble fylt med vann.
21 Nå fikk moabittene høre at kongene var kommet for å kjempe mot dem. Alle våpenføre menn ble mønstret og tok stilling ved grensen.
22 Da moabittene stod opp tidlig neste morgen, skinte solen på vannet, og det så ut for dem som om vannet var rødt av blod.
23 «Det er blod!» ropte de. «Kongene har kjempet mot hverandre og slått hverandre i hjel. Nå skal vi ta bytte, moabitter!»
24 Men da de kom til Israels leir, stormet israelittene ut og slo moabittene så de flyktet for dem. Så satte de etter dem og slo dem fullstendig.
25 Nå rev de ned byene, og hver fruktbar åker fylte de med stein; for hver mann kastet sin stein. De stoppet igjen hver kilde, og alle frukttrærne hogg de ned. Til slutt var det bare stein igjen i Kir-Hareset. Slyngekasterne omringet byen og gikk til angrep på den.
26 Da kongen i Moab så at striden ble for hard for ham, tok han med seg sju hundre mann, væpnet med sverd, for å bryte igjennom og nå bort til kongen i Edom. Men de greide det ikke.
27 Da tok kongen sin eldste sønn, som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på bymuren. Og det kom så stor skrekk over israelittene at de brøt opp og vendte tilbake til sitt land.