1 Dette forteller Nehemja, sønn av Hakalja:I det tjuende året, i måneden kislev, mens jeg var i borgen Susa,
2 kom Hanani, en av frendene mine, og noen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da hvordan det var med de jødene som hadde sluppet fra fangenskapet og var kommet hjem igjen, og hvordan det stod til i Jerusalem.
3 De svarte: «De som slapp fra fangenskapet og nå er tilbake der i landet, lever i stor nød og vanære. Muren omkring Jerusalem er revet ned, og portene er brent opp.»
4 Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager og fastet og bad til himmelens Gud.
5 Jeg sa: Å Herre, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, du som holder din pakt og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.
6 La ditt øre gi akt og dine øyne være åpne, så du hører din tjeners bønn, når jeg ber til deg både dag og natt for dine tjenere israelittene. Jeg bekjenner de synder som vi israelitter har gjort mot deg. Både jeg og min fars ætt har syndet.
7 Vi har båret oss ille at mot deg og har ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du gav din tjener Moses.
8 Kom i hu det ordet du talte til din tjener Moses da du sa: «Dersom dere er troløse, vil jeg spre dere blant folkene.
9 Men hvis dere vender om til meg, holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg samle dere, om dere så er drevet bort helt til verdens ende, og føre dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.»
10 De er jo dine tjenere og ditt folk, som du har fridd ut med din store kraft og din sterke hånd.
11 Herre, hør da og gi akt på bønnene fra din tjener og dine tjenere, som gjerne vil frykte ditt navn. La din tjener ha lykken med seg i dag, og la meg møte barmhjertighet hos denne mannen!Jeg var munnskjenk hos kongen da dette hendte.