1 På den tiden kom mange menn og konene deres med sterke klagemål mot sine jødiske landsmenn.
2 Noen av dem sa: «Vi og våre sønner og døtre er mange. La oss få korn, så vi har noe å spise og kan berge livet.»
3 Andre sa: «Vi har pantsatt våre marker, vingårder og hus for å få korn og stille sulten.»
4 Atter andre sa: «Vi har lånt penger på markene og vingårdene våre for å kunne betale skatten til kongen.
5 Vi er da av samme kjøtt og blod som våre landsmenn, og våre barn er som deres. Likevel må vi selge våre sønner og døtre som treller. Ja, noen av døtrene våre er allerede blitt vanæret. Og vi kan ikke gjøre noe for å hindre det, fordi markene og vingårdene våre tilhører andre.»
6 Da jeg hørte deres klagemål og det de fortalte, ble jeg brennende harm.
7 Etter å ha tenkt saken igjennom, irettesatte jeg stormennene og forstanderne og sa til dem: «Dere legger byrder på deres landsmenn!» Så sammenkalte jeg et stort folkemøte mot dem
8 og sa: «Våre jødiske brødre som var solgt til andre folk, har vi kjøpt fri så langt vi kunne. Men dere selger nå deres egne landsmenn, så vi må kjøpe dem fri igjen.» Da tidde de og visste ikke hva de skulle svare.
9 Så sa jeg: «Det er ikke rett det dere gjør. Burde dere ikke heller ferdes i frykt for vår Gud, så dere kan unngå spott fra andre folk som er våre fiender?
10 Jeg og mine brødre og mine menn har også lånt dem penger og korn. La oss ettergi dem denne gjelden!
11 La dem i dag få tilbake markene, vingårdene, olivenhagene og husene sine, og ettergi dem det de skylder av penger, korn, most og olje som dere har lånt dem.»
12 Da svarte de: «Ja, vi skal la dem få det tilbake og ikke kreve noe av dem. Vi skal gjøre som du sier.» Så kalte jeg fram prestene, og i deres nærvær lot jeg dem sverge på at de ville holde sitt løfte.
13 Jeg ristet tilmed ut det som var i brystlommen min og sa: «Slik skal det gå hver den som ikke holder dette løftet: Gud skal riste ham ut av hans hus og eiendom; så ristet og tømt skal han bli.» Hele forsamlingen sa «amen», og de priste Herren. Siden gjorde folket som de hadde sagt.
14 Fra den tiden kong Artaxerxes utnevnte meg til stattholder i Judea, i de tolv årene fra hans tjuende til og med hans trettiandre regjeringsår, gjorde verken jeg eller mine frender krav på det underhold som en stattholder har rett til.
15 De som var stattholdere før meg, hadde lagt tunge byrder på folket. De tok brød og vin fra dem og dessuten førti sekel sølv. Også deres tjenestemenn underkuet folket. Men det gjorde ikke jeg; for jeg fryktet Gud.
16 Men jeg var med og arbeidet på denne muren, enda jeg ikke eide jord; og alle mine menn tok del i arbeidet der.
17 Hundre og femti mann av jødene og forstanderne spiste ved mitt bord, dessuten de som kom til oss fra grannefolkene.
18 Hver dag gikk det med en okse, seks utsøkte sauer og noen fugler, og hver tiende dag var det rikelig med vin av alle slag. Dette bekostet jeg selv. Likevel gjorde jeg ikke krav på det underhold som stattholderen har rett til. For arbeidet var en tung byrde for mitt folk.
19 Kom meg i hu, min Gud, og regn meg til gode alt det jeg har gjort for dette folket!