1 I det tjuende året Artaxerxes var konge, hendte det en dag i måneden nisan at vinen ble satt fram for kongen, og jeg tok og rakte den til ham. Jeg hadde aldri før vært bedrøvet når jeg stod foran kongen.
2 Men nå sa han til meg: «Hvorfor er du så bedrøvet? Du er da ikke syk. Dette kan bare bety at du har en hjertesorg.» Da ble jeg meget redd
3 og sa til kongen: «Kongen leve evig! Må jeg ikke se bedrøvet ut når byen der mine fedre er gravlagt, ligger i ruiner, og dens porter er ødelagt av brann?»
4 Kongen spurte: «Hva er det du ønsker?» Da bad jeg til himmelens Gud,
5 og jeg sa til kongen: «Om kongen så synes, og om du har godvilje for din tjener, så la meg få dra til Judea, til byen der mine fedre er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen.»
6 Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved siden av ham, hvor lenge ferden ville vare, og når jeg kunne komme tilbake. Da jeg nevnte en viss tid, syntes kongen vel om dette og gav meg lov til å reise.
7 Så sa jeg til kongen: «Hvis kongen går med på det, så la meg få med brev til stattholderne vest for Eufrat, så de lar meg dra igjennom sine land og komme til Judea.
8 Jeg ber også om brev til Asaf, han som har tilsyn med kongens skoger, at han gir meg tømmer til bjelker i tempelborgens porter, til bymuren og til det huset jeg skal bo i.» Og kongen gav meg det. For min Gud holdt sin gode hånd over meg.
9 Da jeg så kom til stattholderne vest for Eufrat, gav jeg dem kongens brev. Han hadde også sendt med meg hærførere og hestfolk.
10 Men da Sanballat fra Bet-Horon og tjenestemannen Tobia fra Ammon hørte dette, ble de harme. De var svært misfornøyd med at det var kommet en mann som ville ta seg av israelittenes sak.
11 Da jeg kom til Jerusalem, holdt jeg meg i ro der i tre dager.
12 Men så stod jeg opp om natten og tok med meg noen få menn. Jeg hadde ikke fortalt noe menneske hva Gud hadde tilskyndet meg til å gjøre for Jerusalem. Jeg tok heller ikke med meg andre dyr enn det som jeg red på.
13 Midt på natten drog jeg ut gjennom Dalporten, forbi Drakekilden og fram til Askeporten. Jeg så på Jerusalems nedrevne murer og på portene som var ødelagt av brann.
14 Så red jeg over til Kildeporten og til Kongedammen. Men der var det ikke mulig å komme fram med dyret som jeg red på.
15 Samme natten gikk jeg opp gjennom dalen og undersøkte muren. Så snudde jeg og vendte tilbake gjennom Dalporten.
16 Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde vært, eller hva jeg foretok meg. For jeg hadde ennå ikke nevnt noe om dette til jødene, verken til prestene eller stormennene, forstanderne eller de andre som hadde med arbeidet å gjøre.
17 Men nå sa jeg til dem: «Dere ser hvor dårlig det står til hos oss. Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent. Kom, la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott og spe.»
18 Så fortalte jeg dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: «Vi vil gå i gang med å bygge!» Og de tok fatt på det gode verket med full kraft.
19 Men da Sanballat fra Bet-Horon, tjenestemannen Tobia fra Ammon og araberen Gesjem hørte dette, spottet de oss og viste oss forakt. «Hva er det dere gjør?» sa de. «Vil dere gjøre opprør mot kongen?»
20 Da svarte jeg: «Himmelens Gud vil la det lykkes for oss. Vi som tjener ham, vil gå i gang med å bygge. Men dere har ingen del og ingen rett i Jerusalem og får ikke noe ettermæle her.»