1 Da Sanballat fikk høre at vi bygde på muren, ble han arg og sint. Han spottet jødene
2 og sa til sine frender og til stridsmennene i Samaria: «Hva er det disse usle jødene driver på med? Skal de få gjenreise muren? Skal de få ofre og fullføre verket i dag? Kan de blåse liv i steinene som ligger i grushauger på branntomten?»
3 Ammonitten Tobia, som stod ved siden av ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper opp på steinmuren deres, river han den ned.»
4 «Hør, vår Gud, hvordan vi blir spottet! La spotten komme tilbake på dem selv! Lag det så at de blir røvet og ført som fanger til et fremmed land!
5 Dekk ikke over deres skyld og la ikke deres synd bli strøket ut for ditt åsyn. For de har krenket deg med sin framferd mot bygningsmennene.»
6 Så bygde vi på muren og føyde den sammen i halv høyde rundt hele byen. Og folket var ivrig med i arbeidet.
7 Men da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og mennene fra Asjdod fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene tok til å fylles, da ble de brennende harme.
8 De slo seg sammen alle som én og sverget på at de ville dra opp og kjempe mot Jerusalem og skape forvirring der.
9 Men vi bad til vår Gud og satte ut vaktposter både dag og natt for å holde dem borte.
10 Folk i Judea sa: «Kraften svikter hos bærerne; det er for mye som ligger i grus. Vi orker ikke lenger å bygge på muren.»
11 Og motstanderne våre sa: «De må ikke skjønne eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og således gjør slutt på arbeidet.»
12 De jødene som bodde i nærheten av dem, kom gang på gang og fortalte oss: «De kommer mot oss fra alle stedene der de bor.»
13 Da lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp ætt for ætt med sverd og spyd og buer.
14 Da jeg så dem stå der, trådte jeg fram og sa til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, han som er stor og fryktinngytende, og strid for brødre, sønner og døtre, koner og hjem!»
15 Da våre fiender fikk høre at vi visste hva de hadde fore, og Gud således hadde hindret dem i å sette planene i verk, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
16 Fra den dagen deltok bare halvparten av mine unge menn i arbeidet, mens den andre halvparten stod der med spyd, skjold og buer og med brynjer på. Høvdingene stod bak hele Juda-folket,
17 som bygde på muren. Når bærerne tok sin bør, arbeidet de med den ene hånden og holdt våpenet med den andre.
18 Hver av bygningsmennene arbeidet med sverd ved lend. Hornblåseren stod ved siden av meg.
19 Da sa jeg til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi står spredt på muren, langt fra hverandre.
20 Når dere hører lyden av hornene, hvor dere så er, skal dere samle dere omkring oss. Så vil Gud stride for oss.»
21 Vi drev da på med arbeidet, mens halvparten av folket stod der med sine spyd fra morgenrøden viste seg, til stjernene kom fram.
22 Samtidig sa jeg også til folket: «Hver mann skal overnatte i Jerusalem sammen med sin tjener, slik at de kan holde vakt om natten og arbeide om dagen.»
23 Selv kom vi aldri ut av klærne, verken jeg eller mine frender og tjenere eller vaktmennene som fulgte meg. Hver mann hadde våpen i hånd.