3 Ammonitten Tobia, som stod ved siden av ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper opp på steinmuren deres, river han den ned.»
4 «Hør, vår Gud, hvordan vi blir spottet! La spotten komme tilbake på dem selv! Lag det så at de blir røvet og ført som fanger til et fremmed land!
5 Dekk ikke over deres skyld og la ikke deres synd bli strøket ut for ditt åsyn. For de har krenket deg med sin framferd mot bygningsmennene.»
6 Så bygde vi på muren og føyde den sammen i halv høyde rundt hele byen. Og folket var ivrig med i arbeidet.
7 Men da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og mennene fra Asjdod fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene tok til å fylles, da ble de brennende harme.
8 De slo seg sammen alle som én og sverget på at de ville dra opp og kjempe mot Jerusalem og skape forvirring der.
9 Men vi bad til vår Gud og satte ut vaktposter både dag og natt for å holde dem borte.