1 Mennesket, født av en kvinne,lever kort og er fylt av uro.
2 Det spirer som blomsten og visner,flykter som skyggen, står ikke i ro.
3 Likevel holder du øye med det,du stevner meg for din domstol.
4 Kan det komme en ren av en uren?Nei, ikke en eneste.
5 Når menneskets dager er fastsatt,når du har bestemt dets måneders tall,satt grensen det ikke kan bryte,
6 vend da blikket bort og la det være,så kan det glede seg ved sine lånte dager.
7 For et tre finnes håp:Blir det felt, vokser det opp igjen,det skal ikke mangle friske skudd.