1 Disse tre mennene sluttet å svare Job fordi han så seg selv som rettferdig.
2 Elihu, sønn av Barakel fra Bus, av Ram-slekten, ble da fylt av harme. Hans vrede flammet opp mot Job, som mente seg å være mer rettferdig enn Gud.
3 Også på de tre vennene var han sint fordi de ikke tok til motmæle, selv om de mente at Job var skyldig.
4 Elihu hadde ventet med å tale til Job fordi de andre var eldre enn han.
5 Men da Elihu så at det ikke fantes svar i de tre mennenes munn, ble han brennende harm.
6 Derfor tok Elihu, sønn av Barakel fra Bus, til orde og sa:Jeg er ung av år, og dere er gamle.Derfor var jeg redd,våget ikke å si min mening til dere.
7 Jeg tenkte: «La alderen tale,la de mange år bære fram visdom!»
8 Men det er ånden som er i mennesket,Den veldiges pust, som bringer innsikt.
9 Det er ikke antall år som gir visdom,de gamle vet ikke alltid hva som er rett.
10 Derfor sier jeg: Hør på meg!Jeg vil også si min mening.
11 For jeg ventet mens dere talte,lyttet etter forstandmens dere lette etter ord.
12 Jeg hørte nøye på dere,men ingen har vist at Job tar feil,ingen har gitt ham svar på tiltale.
13 Si ikke: «Vi har funnet visdom hos ham.Bare Gud kan vinne over ham, ikke mennesker.»
14 For han har ennå ikke rettet sin tale til meg,og jeg skal ikke svare ham slik dere gjorde.
15 De er målløse og svarer ikke mer,ordene svikter dem.
16 Skulle jeg vente når de ikke taler,når de bare står der uten svar?
17 Også jeg må ha rett til å tale,jeg vil også si min mening.
18 For jeg fylles av ord,ånden i mitt bryst driver meg.
19 Mitt bryst er lik uåpnet vin,lik nyfylte skinnsekker som holder på å revne.
20 Jeg vil lette trykket ved å tale,åpne leppene og gi svar.
21 Jeg gjør ikke forskjell på folk,vil ikke smigre noen,
22 for smiger vet jeg ikke av.Ellers kunne min skaper snart rykke meg opp.