1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
2 Så sant Gud lever, han som nekter meg retten,Den veldige, han som gjør meg bitter:
3 Så lenge det er livsånde i meg,pust fra Gud i min nese,
4 skal mine lepper ikke tale urettog tungen ikke bære fram svik.
5 Fri meg fra å gi dere rett!Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør.
6 Jeg holder fast på min rettferd og slipper ikke.Hjertet fordømmer ingen av mine dager.
7 La min fiende stå som skyldig,min motstander som urettferdig!
8 Hvilket håp har den ugudelige av det han har vunnet,når Gud gjør ende på hans liv?
9 Hører Gud hans klageropnår trengsler kommer over ham?
10 Har han sin glede i Den veldige?Roper han sent og tidlig på Gud?
11 Jeg vil lære dere om Guds håndog ikke skjule hva Den veldige har tenkt.
12 Dere har jo sett det, alle sammen,så hvorfor dette tomme snakket?
13 Slik er den delen en lovløs får av Gud,arven som voldsmannen får fra Den veldige:
14 Har han mange barn, faller de for sverd,etterkommerne får ikke mette seg med brød.
15 De som overlever, går i død og grav,og ingen enke holder sørgehøytid.
16 Han dynger opp sølv som støvog samler seg klær som leire;
17 han samler, men rettferdige kler seg,uskyldige deler sølvet.
18 Det huset han bygger, er som en møll,som løvhytten vaktmannen lager.
19 Han legger seg rik, men det varer ikke:Han slår øynene opp, og alt er borte.
20 Redsler når ham igjen som vannmasser,om natten fører stormen ham vekk.
21 Østavinden løfter ham og fører ham bort,feier ham av sted,
22 kaster seg over ham uten skånsel,den er så voldsom at han må rømme.
23 Vinden slår hendene sammenog plystrer ham hånlig bort fra hans sted.