1 Har ikke mennesket en strid på jorden,et liv som dagene til en leiekar?
2 Han ligner en tjener som stønner etter skygge,en dagarbeider som venter på lønn.
3 Måneder med tomhet ble min lodd,netter med lidelse min skjebne.
4 Så snart jeg legger meg, spør jeg:«Når kan jeg stå opp?»Natten blir lang,til det lysner, er jeg full av uro.
5 Kroppen er dekket med mark og sårskorper.Støvet gror fast i huden, og den verker.
6 Dagene går fortere enn en vevskyttel,de går til ende uten håp.
7 Husk at mitt liv er et pust!Aldri mer får jeg se lykke.
8 Øyet som vokter meg, ser meg ikke lenger.Retter du øynene mot meg, er jeg der ikke.
9 En sky løses opp og blir borte,og den som farer ned til dødsriket, stiger aldri opp.
10 Han kommer ikke tilbake til sitt hus,hjemstedet kjenner ham ikke.
11 Så legger jeg heller ikke bånd på min munn.Jeg vil tale med angst i ånden,klage i bitter sjelekval.
12 Er jeg et hav eller et sjøuhyresiden du setter vakt over meg?
13 Jeg sier: «Mitt leie får være min trøst,la sengen bære min klage.»
14 Da skremmer du meg med drømmer,med syner gjør du meg redd.
15 Aller helst vil jeg kveles.Heller døden enn denne kroppen!
16 Jeg vil ikke mer! Jeg lever ikke evig.La meg være! Mine dager er forgjeves.
17 Hva er et menneske siden du akter det så høytog bryr deg så mye om det?
18 Du gransker det hver morgen,prøver det hver stund.
19 Hvorfor tar du ikke blikket fra megog gir meg ro til å svelge mitt spytt?
20 Om jeg synder, hva gjør det deg, du som vokter mennesket?Hvorfor gjør du meg til skyteskive?Er jeg blitt til byrde for deg?
21 Hvorfor tilgir du ikke min syndog bærer over med min skyld?Nå må jeg legge meg i støvet;leter du etter meg, er jeg ikke mer.