1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
2 Kunne jeg få det som i tidligere måneder,de dagene da Gud våket over meg,
3 da hans lampe skinte over mitt hodeog jeg gikk gjennom mørket i hans lys,
4 slik jeg hadde det i mine velmaktsdagerda Gud var min fortrolige i mitt telt,
5 da Den veldige fortsatt var med megog barna mine var rundt meg,
6 da jeg vasset i rømmeog bekker av olje rant fra berget hos meg.
7 Når jeg gikk ut til byportenog tok sete på torget,
8 trakk de unge seg tilbake så snart de så meg,og de gamle reiste seg og sto.
9 Høvdinger holdt ordene tilbake,la hånden over munnen.
10 Stormenns røster stilnet,tungen klistret seg til ganen.
11 Når de fikk høre om meg, priste de meg lykkelig.Hver den som så meg, talte lovord.
12 For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp,den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Den forkomne velsignet meg,jeg fikk enkens hjerte til å juble.
14 Rettferd var klærne jeg kledde meg i,rettsinn var som kappe og turban.
15 Jeg var øyne for den blindeog føtter for den lamme.
16 Jeg var far for de fattigeog gransket saken for dem jeg ikke kjente.
17 Jeg knuste kjeven på dem som gjorde urett,og reddet byttet ut av gapet på dem.
18 Jeg sa: «Jeg får dø blant mine egne,mine dager blir tallrike som sandkorn.
19 Mine røtter når til vannet,og nattedugg hviler i greinene.
20 Min ære blir stadig fornyet,og buen i min hånd får ny spenst.»
21 De lyttet til meg og fikk håp,de tidde når jeg ga dem råd.
22 Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle;mine ord dryppet ned over dem.
23 De ventet på min tale som på regn,med munnen åpen som mot vårregn.
24 Når jeg smilte til dem, kunne de ikke tro det.De ville ikke slippe lyset fra mitt ansikt.
25 Jeg valgte vei for dem og satt som leder,tronet som en konge framfor hærflokken,som en trøster for de sørgende.