22 Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle;mine ord dryppet ned over dem.
23 De ventet på min tale som på regn,med munnen åpen som mot vårregn.
24 Når jeg smilte til dem, kunne de ikke tro det.De ville ikke slippe lyset fra mitt ansikt.
25 Jeg valgte vei for dem og satt som leder,tronet som en konge framfor hærflokken,som en trøster for de sørgende.