1 Jefta fra Gilead var en djerv kriger. Han var sønn av en skjøge, og Gilead var hans far.
2 Også med sin kone fikk Gilead sønner. Da de ble voksne, jaget de Jefta bort. De sa til ham: «Du får ikke være med og dele arven etter vår far; for du er sønn av en fremmed kvinne.»
3 Da flyktet Jefta for brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. En flokk løse karer samlet seg om Jefta og var med på ferdene hans.
4 En tid etter begynte ammonittene krig mot Israel.
5 Da de gikk til angrep på israelittene, drog de eldste i Gilead for å hente Jefta hjem fra Tob.
6 De sa til ham: «Kom og vær fører for oss, så vi kan ta kampen opp mot ammonittene.»
7 Men Jefta svarte de eldste fra Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?»
8 De eldste svarte: «Det er jo derfor vi kommer til deg igjen. Går du med oss i kampen mot ammonittene, skal du være høvding over alle oss som bor i Gilead.»
9 Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Dersom dere får meg til å dra hjem og kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, da skal jeg være høvding over dere.»
10 De eldste svarte: «Herren skal være vårt vitne på dette og straffe oss hvis vi ikke gjør som du har sagt.»
11 Da gikk Jefta med de eldste i Gilead. Folket gjorde ham til høvding og fører, og i Mispa gjentok han for Herrens ansikt alt det han hadde sagt.
12 Jefta sendte bud til ammonittenes konge og sa: «Har vi noe utestående med hverandre, siden du kommer hit og angriper landet mitt?»
13 Ammonittenes konge gav sendebudene fra Jefta dette svar: «Da israelittene kom fra Egypt, tok de landet mitt mellom Arnon og Jabbok, helt bort til Jordan. La meg nå få det tilbake med det gode!»
14 Jefta sendte enda en gang bud til ammonittenes konge
15 med disse ord: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt landet fra moabittene eller ammonittene.
16 På veien fra Egypt drog israelittene gjennom ørkenen til Sivsjøen, og de kom til Kadesj.
17 Da sendte de bud til kongen i Edom og sa: «La oss få dra igjennom landet ditt!» Men kongen hørte ikke på dem. De sendte også bud til kongen i Moab. Men han ville heller ikke høre på dem. Så slo israelittene seg til i Kadesj.
18 Da de siden drog videre gjennom ødemarken, gikk de utenom Edom og Moab. De rykket fram øst for Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn på Moabs landområde, for Arnon danner grense for Moab.
19 Så sendte israelittene bud til kongen i Hesjbon, amorittkongen Sihon, og sa til ham: «La oss få dra gjennom landet ditt, så vi kan komme dit vi skal.»
20 Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han lot dem dra gjennom landet sitt. Han samlet hele hæren sin. Den slo leir ved Jahsa, og så gikk han til strid mot Israel.
21 Men Herren, Israels Gud, overgav Sihon og hele hans hær i hendene på israelittene. Israel slo dem og inntok landet til amorittene som bodde der.
22 Hele amorittenes land la de under seg, fra Arnon til Jabbok, fra ødemarken til Jordan.
23 Slik drev Herren, Israels Gud, amorittene bort og gav landet til sitt folk Israel. Og nå vil du ta det fra dem!
24 Er det ikke så at det som din gud Kamosj lar deg vinne, det legger du under deg, og alt det som Herren vår Gud lar oss vinne, det legger vi under oss?
25 Er du så mye bedre enn moabitt-kongen Balak, Sippors sønn? Gikk han til strid mot Israel? Angrep han dem?
26 Nå har Israel i tre hundre år bodd i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon. Hvorfor har dere ikke tatt dem igjen i hele denne tiden?
27 Jeg har ikke gjort deg noe ondt, men du gjør meg stor urett når du nå går til strid mot meg. Herren, som er dommer, skal i dag avgjøre striden mellom israelittene og ammonittene.
28 Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudene fra Jefta sa til ham.
29 Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han fór gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispa i Gilead. Derfra drog han ut mot ammonittene.
30 Jefta avla et løfte til Herren. «Gir du ammonittene i min vold,» sa han,
31 «skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg vender velberget hjem igjen fra striden med ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.»
32 Så drog Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren gav dem i hans vold.
33 Han slo dem og tok landet fra Aroer bort imot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte gi seg inn under israelittene.
34 Da Jefta kom hjem igjen til Mispa, kom hans datter ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var hans eneste barn. Han hadde ingen sønn eller datter utenom henne.
35 Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, du volder meg sorg og fører ulykke over meg! Jeg har gitt Herren et løfte, og det kan jeg ikke ta tilbake.»
36 Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden han har latt deg få hevn over ammonittene, dine fiender.
37 Bare én ting må du gi meg lov til,» sa hun til sin far. «La meg være fri i to måneder, så jeg kan gå omkring på fjellene sammen med mine venninner og gråte over at jeg må dø som jomfru.»
38 «Ja, gå du,» sa faren, og lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun bortover fjellene med sine venninner og gråt fordi hun skulle dø så ung.
39 Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne som han hadde gitt løfte om. Hun hadde aldri hatt forbindelse med noen mann. Siden ble det skikk i Israel
40 at de unge pikene hvert år, fire dager i året, går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.