1 Herren lot disse folkeslagene bli igjen for å bruke dem til å sette Israel på prøve, alle som ikke hadde vært med i noen av kampene om Kanaan.
2 Han gjorde det bare for å lære de kommende slekter av israelitter å føre krig, siden de ikke hadde vært med før.
3 Det var disse folkene som ble igjen: de fem filisterfyrstene, alle kanaaneerne, sidonerne og hevittene som bodde i Libanon-fjellene, fra Ba’al-Hermon-fjellet til Lebo-Hamat.
4 Gjennom dem ble Israel satt på prøve, så det kunne vise seg om de ville lyde de bud som Herren hadde gitt fedrene deres ved Moses.
5 Israelittene bodde nå midt iblant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
6 De tok døtrene deres til ekte og gav sine døtre til sønnene deres, og så dyrket de deres guder.
7 Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’al-gudene og Astarte-bildene.
8 Da ble Herren brennende harm på israelittene. Han overgav dem til Kusjan-Risjatajim, som var konge i Mesopotamia. Ham måtte de tjene i åtte år.
9 Da ropte israelittene til Herren, og han lot en redningsmann stå fram i Israel og berge dem. Det var Otniel, sønn av Kenas, Kalebs yngste bror.
10 Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han drog ut til strid, og Herren gav kongen i Mesopotamia, Kusjan-Risjatajim, i hans hånd, så han vant over ham.
11 Siden hadde landet fred i førti år. Så døde Otniel, sønn av Kenas.
12 Israelittene fortsatte å gjøre det som var ondt i Herrens øyne. Da gav Herren Moab-kongen Eglon makt over dem, fordi de hadde gjort det som var Herren imot.
13 Han fikk med seg ammonittene og amalekittene. Så drog han ut og slo Israel, og de inntok Palmebyen.
14 Israelittene måtte nå tjene Moab-kongen Eglon i atten år.
15 Da ropte israelittene til Herren, og Herren lot en redningsmann stå fram iblant dem og berge dem. Det var Ehud, Geras sønn, av Benjamins ætt; han var keivhendt. Israelittene sendte ham en gang med gaver til Eglon, kongen i Moab.
16 Ehud laget seg et tveegget sverd som var en alen langt, og spente det på seg under klærne, på høyre side.
17 Så førte han gavene fram for Moab-kongen Eglon, som var en meget tykk mann.
18 Da Ehud var ferdig med å levere gavene, lot han folkene som hadde båret dem, dra hjem.
19 Selv snudde han ved billedstøttene nær Gilgal, drog tilbake og sa: «Jeg har et hemmelig budskap til deg, konge.» «Hysj!» sa kongen, og så gikk de ut, alle som stod omkring ham.
20 Da Ehud kom inn til kongen, satt han alene i sin svale takstue. Ehud sa til ham: «Jeg har et ord til deg fra Gud.» Da reiste kongen seg opp fra stolen.
21 I det samme rakte Ehud ut sin venstre arm, grep sverdet som han hadde på høyre side, og stakk det i livet på ham,
22 så håndtaket fulgte bladet inn. Og fettet lukket seg omkring bladet, for han trakk ikke sverdet ut av livet på ham; det stakk ut på baksiden.
23 Så gikk Ehud ut i forhallen, lukket døren til takstuen etter seg og låste den.
24 Da han hadde gått, kom kongens tjenere, og da de fikk se at døren til takstuen var låst, tenkte de: «Han har vel et ærend i det svale kammerset.»
25 De ventet til de skammet seg over å vente lenger. Men da han ikke åpnet døren til takstuen, tok de nøkkelen og låste opp. Da fikk de se at deres herre lå død på gulvet.
26 Mens tjenerne ventet, slapp Ehud unna. Han var allerede kommet forbi billedstøttene og nådde fram til Se’ira.
27 Da han kom til Efraim-fjellene, blåste han i hornet. Og israelittene fulgte ham ned fra fjellet; selv gikk han i spissen for dem.
28 «Skynd dere etter meg!» sa han til dem. «For Herren har gitt deres fiender, moabittene, i hendene på dere.» De drog ned etter ham, besatte vadestedene ved Jordan og stengte dem for moabittene. De lot ikke en eneste slippe over.
29 Den gang hogg de ned ti tusen moabitter, alle sammen kraftige og tapre menn; ikke én kom seg unna.
30 Den dagen ble Moab lagt under Israels herredømme, og så hadde landet fred i åtti år.
31 Etter Ehud fulgte Sjamgar, Anats sønn. Han felte seks hundre mann av filisterne med piggstav, en slik som oksedriverne bruker. Også han berget Israel.