1 Ve dem som drar ned ¬til Egypt etter hjelpog setter sin lit til hester,som stoler på vogner ¬fordi de er mange,og på hestfolk fordi de er sterke,men ikke vender seg ¬til Israels Helligeog ikke søker råd hos Herren.
2 Men også han er vis ¬og lar ulykken komme,sine ord tar han ikke tilbake.Han skal reise seg mot flokken ¬av dem som gjør ondt,mot ugjerningsmenn ¬som kommer til hjelp.
3 Egypterne er mennesker, ¬ikke Gud,deres hester er kjøtt, ikke ånd.Når Herren strekker ut ¬sin hånd,da skal hjelperen snuble,og den som blir hjulpet, ¬skal falle;de skal omkomme, ¬alle som en.
4 For så har Herren sagt til meg:Likesom løven, ¬den unge løven,knurrer over sitt bytte,og ikke blir skremt ¬av gjeternes ropeller dukker seg ned ¬når de bråker,om så hele flokken samler seg ¬imot den,slik skal Herren, Allhærs Gud,stige ned og stridemot Sion-fjellet ¬og Jerusalems-haugen.
5 Som fuglene brer ut sine vinger,slik skal Herren, Allhærs Gud,verne om Jerusalem.Han skal verne og berge,skåne og bringe i sikkerhet.
6 Israels sønner, vend om til hamsom dere så troløst har falt ifra.
7 Den dagen skal alle kaste fra segavgudene av sølv og gull,som dere selv har laget ¬– til synd!
8 Assur skal falle for et sverdsom ikke føres av mennesker;det sverd ¬som gjør ende på ham,er det ikke en mann som løfter.Han skal rømme for sverdet,og hans unge krigereskal settes til tvangsarbeid.
9 Hans klippe skal dra bort ¬i redsel,hans høvdinger skremmes ¬fra banneret.Så lyder ordet fra Herren,som har en ild i Sion,en ovn i Jerusalem.