1 Til sangmesteren. Av Korahs barn. En salme.
2 Hør dette, alle folk! Vend øret til, alle dere som bor i verden,
3 både lav og høy, rik og fattig, alle sammen!
4 Min munn skal tale visdom, mitt hjertes tanke er forstand.
5 Jeg vil bøye mitt øre til visdomsord. Jeg vil åpne min munn med gåtefull tale til sitaren.
6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dagene, når mine forfølgeres ondskap omgir meg?
7 De setter sin lit til sitt gods, og roser seg av sin store rikdom.
8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham
9 - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid -
10 så han skulle forbli til evig tid og ikke se graven.
11 Nei, han ser den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer alle sammen og etterlater sitt gods til andre.
12 De tenker i sitt hjerte at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger for alle slekter. De kaller opp sine jorder etter sine navn.
13 Men et menneske i all sin herlighet blir ikke stående, han er lik dyrene som ødelegges.
14 Slik går det med dem som er fylt av selvtillit, og med dem som følger etter dem og har behag i deres ord. Sela.
15 Som en saueflokk føres de ned i dødsriket, og døden er deres hyrde. De oppriktige skal herske over dem når morgenen bryter fram. Deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, de er borte fra sin bolig.
16 Men Gud skal forløse min sjel fra dødsrikets vold, for han vil ta meg til seg. Sela.
17 Frykt ikke når en mann blir rik, når herligheten blir stor i hans hus!
18 For han skal ikke ta noe med seg når han dør, hans herlighet vil ikke fare ned etter ham.
19 Selv om han, mens han lever, lykkønsker sin sjel - om de priser deg lykkelig fordi du gjør det godt for deg selv,
20 så skal du likevel gå til dine fedres slekter. De ser ikke lyset for evig.
21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.