1 Til sangmesteren. Etter «Liljer»*. Av David.
2 Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen.
3 Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg.
4 Jeg har ropt meg trett. Min strupe brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg venter på min Gud.
5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak. Tallrike er de som vil ødelegge meg, mine fiender uten grunn. Det jeg ikke har røvet, må jeg nå gi tilbake.
6 Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg.
7 La dem ikke bli til skamme på grunn av meg, de som venter på deg, Herre Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott på grunn av meg, de som søker deg, Israels Gud!
8 For din skyld bærer jeg vanære. Skam dekker mitt åsyn.
9 Jeg er blitt en fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
10 For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hån fra dem som håner deg, er falt på meg.
11 Min sjel gråt mens jeg fastet, og det ble jeg spottet for.
12 Jeg kledde meg i sekk, og så ble jeg til et ordtak for dem.
13 De som sitter i porten, snakker om meg. De som drikker sterk drikk, synger om meg.
14 Men til deg, Herre, kommer jeg med min bønn i nådens tid. Gud, for din store miskunnhets skyld, svar meg med din frelsende trofasthet.
15 Redd meg ut av gjørmen og la meg ikke synke, la meg bli reddet fra dem som hater meg, og fra de dype vann!
16 La ikke vannstrømmen slå over meg og dypet sluke meg, la ikke brønnen lukke sitt gap over meg!
17 Svar meg, Herre, for din miskunnhet er god! Vend deg til meg, i din store barmhjertighet!
18 Skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød. Skynd deg å svare meg!
19 Kom nær til min sjel og forløs den, frels meg fra mine fiender!
20 Du kjenner den spott jeg må tåle, min skam og min vanære. Alle mine motstandere er for ditt åsyn.
21 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk. Jeg ventet på medynk, men det var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke noen.
22 De ga meg galle å ete, og for min tørst ga de meg eddik å drikke.
23 La deres bord bli til en felle, til en snare for dem som er trygge!
24 La deres øyne bli mørke, så de ikke kan se! La deres hofter alltid vakle!
25 Øs din harme ut over dem, og la din brennende vrede nå dem!
26 La deres leir bli øde, la det ikke være noen som bor i deres telt!
27 For ham som du har slått, forfølger de. De forteller med glede om hvor vondt de har det, de som du har såret.
28 Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet.
29 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
30 Men jeg er elendig og full av pine. La din frelse, Gud, føre meg opp på et trygt sted!
31 Jeg vil prise Guds navn med sang, og opphøye ham med lovprisning.
32 Det skal behage Herren bedre enn okser, en ung okse med horn og klover.
33 Når de nedbøyde ser det, skal de glede seg. Dere som søker Gud, må deres hjerte leve!
34 For Herren hører på de fattige, og han forakter ikke sine fanger.
35 Himmel og jord skal prise ham, havet og alt det som rører seg i det.
36 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie Sion.
37 Hans tjeneres ætt skal arve det, og de som elsker hans navn, skal bo der. #102:29. Jes 65:9.