1 En bønn av Moses, Guds mann. Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt.
2 Før fjellene ble født og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du, Gud.
3 Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn!
4 For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten.
5 Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress,
6 om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, ved din harme har forferdelse grepet oss.
8 Du har satt våre misgjerninger for ditt åsyn, vår skjulte synd i ditt åsyns lys.
9 For alle våre dager er flyktet bort under din vrede, vi har levd våre år til ende som et sukk.
10 Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Dets stolthet er strev og tomhet. Hurtig farer de, vi flyr av sted.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?
12 Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!
13 Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
14 Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
15 Gled oss like mange dager som du har plaget oss, og like mange år som vi har sett ulykke!
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet for deres barn.
17 Må Herrens, vår Guds velbehag være over oss! Må du fremme våre henders gjerning for oss, ja, fremme våre henders gjerning!